vandrende partikler, å se
var denne ene bevegelsen, gi landskapet punkter å rette seg etter
sikringsbokser, knuter, trestolpene slått
inn i fjellet, og de innpakkede båtene. havet
vendte langsomt tilbake til stranden, ved bruddstedene
sev luft gjennom steinene og senket trykket
i ørene. hørespor, varmere toner, det inn-
og utkjørende toget i fjellsidene: det smidige
rytmiske drivet, som gav husene oppdrift
lyset foran vinduene steg lydløst med, en sped dreining
holdt skuldrene fast over sandflaten
de grovskårne kantene deres bøyde seg inn
i furene i strandmuren, bak tangstiene
strakk noen greiner seg, de små vanningsgrøftene
foran kornbåndene av kvist og strå, bedene
tøyde seg fuktig. bare på de smale kalkterrassene
gav luften litt etter, og tonene ble lokket
lettere av buskene, av de opp-
og neddukkende små bladene. helt fram til rekkverket
på hengetrappen nådde bølgene, flettene deres
av sjøgress slukte hånden og de glatte partiklene
som strakte seg ut og trakk seg sammen igjen
•••
karakterhode, avdeling Messerschmidt (F.X.): 1
det er metall, den knapt polerte platen, er så full av
lyst. der snakker munnen ut, tungen
inni hulen er en kile. der spenner sener seg, en kile
ut av hodet, som blir holdt på sokkelen
av furene på halspulsåren. hode, av metall og altså kaldt
inn i fingerneglene dine, når du knipser de pløset ut
formede rynkene ved neseroten, slik at de blir flekket.
for den vakre søylen vil hodeskallen være
en fremmed, leppene avskyelig harde, jeg
vil bli en slik en, som en annen engang
har vært. så si ham det, et ribbeinslager skal
pannen være i en retning, under der hvelver øyelokkene
seg, stille, som om tiden i den nakne skallen
er stanset, fastsatt. hvor tungen likevel fremdeles
vil hviske og knake med knokene. metall er det
og det holder tonen, på en plate knapt polert
•••
karakterhode, avdeling Messerschmidt (F.X.): 2
hva ser vi: vi ser hoder, et antall store
utraderte hoder som man kan dreie og ta på.
69 deler ser vi, barberte, justerte, ikke et hår
på kinnbeina. vrengte lepper, en vegg
hvor feberkurven blir leselig, et diagram
av linjer risset inn og kroker som sporene fra
en liten fugl vi velger kluter til brynene
til de små skiltene en svamp, det vi ser her
er fingremerker og de små grimasene på kanten.
litegrann tommelsuger og sitronskjærer
et lite sjarmtroll og en skøyer, litt skjelmsk
og forfjamset. en laps og en tusenkunstner, fjolle
foran speilet, og ganske lubben rundt nebbet
hvor det gjespes skråles skrikes. det er fint å
se på og tilkjennegi, men det er ikke
det vi ser, vi ser hoder, store hoder, 69 i alt.
•••
kjølen med sin velving viser svakt oppover
og svakt oppover synes gresset, det flatpressede
nettopp nå å strekke seg ut, hårstrå, små silkepoter
de angir tonen her, de venter ennå litt
på det som beveger seg i hekken. og litt av hvert
beveger seg. små markblad, veps, et forpjusket dun
gir lyd fra seg, hopper heftig, øyespaltene vider seg ut. det
knistrer, ja det rasler til og med, idet potene langsomt
nærmer seg. halvmørk smyger katten seg i gresset
den snur på hodet, det smale kattehodet, til siden
mot fordypningen i bakken, hvor fjærene, hale-
og ryggfjærene, ligger fredelig i solen. katte-
blikket samler inn det som er spredt utover og holder
det fast, med en sitring i øret, med en bevring
i halen, luften synes å holde seg i ro, de små
potene kjølige, de ser eller hører knapt noe
av skjelvingen. tjilping, rasling i fine små blad
noe rører seg, som katten, smal, forsiktig
har festet blikket på, i fuglens vidåpne øyne
som peker oppover, speiler ingenting seg
•••
honningvarme pupiller
… og var kun dette ene lille stykke, nesten
som hud. iakttatt blir det nå nøyaktig
og av en sirlig hånd berørt. det ligger i skyggen
der velvingen av hår og ørsmå krøller viser seg
ovenfor nakken. snart vil furene løse
seg. det peker fram mot noe bart, mot den vakre nakne
kvinnen på veggen, som kikker rolig inn i rommet, den
runde røslige munnen og prikkene på underarmene.
har tegneren tatt feil her? det vil ikke lykkes helt
å få øye på en åpning, bare en mild klatt stikker seg fram
er det nok til å få puste, figuren skjelver, det synes som om
maleren har blitt høflig stimulert av den forskjøvede konturen
til å trykke litt hardere og vende skyggen inn-
over. men slik blir stoffet på den andre siden
knapt synlig, der det henger altfor løst rundt hoften, og
sømmen hvor er den, den fine litt ubestemte streken
som knytter en mulighet til en annen mulighet…
… til en fold i huden. å søte honning
på det myke øyenlokket. fortsatt er nakken der med det lille
svakt krøllete stykket. og pupillene vandrer videre.