Cornelius Jakhelln: OBJEKTER FRA ODINS EKSTERNMINNE

Cornelius Jakhelln (f. 1977) debuterte med Gebura muse i 2001. Han arbeider som musiker, journalist og forfatter og er bosatt i Paris. Diktene vi presenterer her, er fra den nyutkomne boka Yggdraliv. Quadra Natura 0011 (Tiden 2004).

i.

Før vi ble mange, foreslo Anaksimander, solurets oppfinner, at mennesket kom fra fiskene og det våte; ryet hans ble glemt. Før vi ble mange, satt dikterne i sine vinfylte akvarier og viftet med grønne silketørklær, duvende som tang. Før vi ble mange, fantes ikke positivister, men vampyrer med røde vinger, fange i en samtale av motstående speil. Mens vi blir for mange, synker sjelene under vannliljene i Versailles, ned i en krypt med flaggermus og myke martyrer.



ii.

Eim av ungbjerk og tjæret tømmer. Eim av hestekjøtt og saltet fisk. Eim av blåbær og oljet skinn. Nesen hektes på kjølige kroker. Egges av sølvskåler og drueklaser. Egges av damp og mosaikk. Egges av myke, skjulte folder. Eim av hard sol og svart kaffe. Eim av vannpiper og fåreslakt. Eim av mandeldeig og citroner. Nesen sitter midt i verden.


vi.

Solen blendet i fotografenes rike. De bar våpen av merket Olympus, ofret til Munin, hukommelsens ravn. Verden gjorde seg heslig for dem, grim og flekkete som selve Pesta. De var kapitalismens kykloper, evig hungrende etter unglam. I sine grå vester hadde de film nok til å skyte verdenssløret i fillebits. Slik vil de huskes: Røyk staset opp i røyk, bilder av speilbilder, øyne uten blikk.


ix.

Bolle Blodkvakk står på et hjørne med nebbet i en blodpølse. Jeg spør ham hvor minibanken er blitt av. Åffårno? spør Bolle, og flytter på de lange, tynne beina sine. En gjeng smokingkledde griser går forbi, fjerter flott over tversoverne. En av dem rapper pølsa til Bolle. Åvadeforno? spør Blodkvakk. Føret er slapsete i småbyen. De som er ute går med varmeflasker under armene. Jeg forteller at jeg leter etter bussen. Åhendahenne bussen? sier Bolle. Så stikker han hendene i jakka og går.


xi.

Egentlig er vi alle tyskere; store vesener som skriver latterens regelverk og ler deretter. Hjertelig! Vi sitter i en pytagoreisk hotellbar og bestiller Jägermeister med is, ventende på at Zeppelin NT skal gjøre furore i Nye Jorvik. Zuerst nehmen wir Manhattan, dann nehmen wir Berlin. Vi trekker i skinnjakker og solbriller, mellom silkemyke knull på RTL. Ettersom vi bor i Sentral-Europa, smiler vi før skandinavene, men etter italienerne. Vitenskapen briljerer i våre middelalderbyer. Typisk fransk var det å skrive at mennesket er endelig; vi avgir gjerne perfeksjon til de som betaler uten fakter.


xii.

En scooter larmer gjennom den botaniske haven i Jena, et naturens kursted i byen. Den kalde årstiden står ved utgangen og hutrer. Snart vil eik, lønn og kirsebærtrær ta seg sammen i sommerens siste uke. En vannspreder skvaldrer over den varme plenen, spruter ned en sovende benk. Hodets haveskjul for river kjøles ned i skyggen. Prompelyder høres fra et gjengrodd bed. Et dikt sniker seg ut av pennen og ned i papirets hvite muld.


xvi.

Du strekker den lille hånden mot meg, der du sitter i vognen i rue du Ménilmontant. Hånden er større enn et jordbær, men mindre enn en plomme. Jeg stryker frukten med en finger, og du smiler som en revesaks. En polarrev slippes fri. Det er renhet. Du hater ikke. Du har ikke lært å hate. Mens brødrene dine skuler på oss fra mørke hetter, gjør vi et stykke fuktig asfalt til et ansikt for fred. Ta min lette gave. Bli vakker. Bli hun som satt og var frukt.

_________________________________
15.06.04, nypoesi.net