Henrik Nor-Hansen: ...

Henrik Nor-Hansen er født i 1967 og debuterte i 1996 med romanen Krater på krater. I år 2000 ga han ut sin første diktsamling, Realitetene, etterfulgt av Medium i 2001, og er nå aktuell med sin tredje diktbok, Arbeidet. Tekstene vi publiserer her er fra en kommende bok, kalt Trilogiene.

1.

Vinden hyler i trærne på Byhaugen. Det våte løvet skinner
under gatelyktene. Jeg ser skogen med de stjålne kaninene
som var spikret opp etter ørene. Jeg kan ikke lenger kjenne
noe til redselen. Den minner for mye om gleden.



__________________



2.

Jeg sover dypt før middagen. Jeg har ofte sett etter mening
når jeg vet at det ikke finnes noen mening. Marken går rett
ned i vannet. På den andre siden av vannet forsvinner også
marken.

Det er nesten ingenting som når fram. De tar alltid ordene
ut av munnen på en måte jeg ikke kan forklare.



__________________



3.

Det finnes mennesker. Snøen forsvinner i den svarte sjøen
mellom Rott og Tananger. Jeg har drukket en flaske vin og
vært uvanlig langsom og glemsk i butikken. Nå er det ikke
vanskelig å ringe noen.


Enhver sykdom fortoner seg på en måte som må simuleres
for at den syke skal framstå klart og tydelig. Jeg har jo lest
om alle symptomene. Jeg har lest hva de skriver.



Det snør alltid i Ryfylke. Fortvilelsen synes egentlig ofte å
uttrykke seg gjennom aldri og alltid.



__________________



4.

Gatene er lange og liksom helt uten armer. Jeg har drukket
meg død på noe hjemmelaget skvip. Det finnes en latterlig
lesning som dreier seg langsomt rundt sin egen forestilling
om nytte. I Stavanger og omegn synes mulighetene å være
en måte å føre samtaler på.


I drømmene er bygningene alltid forfalne. Jeg er i hus som
blir en blanding av kos og aske. Ingen synes egentlig å bry
seg om de utraste veggene. Eller den gangen jeg begynte å
hisse meg opp over de jeg faktisk bare kalte penisguttene i
litteraturen. Hvordan penisguttene lot som om de ikke ville
bruke ordet genialt.



__________________



5.

Det kan ikke tvinge seg på oss. Om kvelden prater jeg ofte
med en følelse av å være utenfor meningen. Jeg kjenner jo
aldri konvensjonene rent fysisk. Kanskje burde han ha sett
at det er når en føler seg ferdig med poesien at det virkelig
begynner å bli poesi.

Klokken har passert halv åtte. Jeg prater rolig i rommet og
går pratende i gangen utenfor rommet. Dyreornamentikken
består nesten aldri av slanger men dyr som ofte slanger seg
abstrahert.

Senere tenker jeg at meningen sannsynligvis aldri har vært
en del av den egentlige meningen. Derfor finnes det heller
ingen sammenhenger. Det går plutselig opp for meg at alle
erfaringene ikke kan peke i samme retning. Noen vil jo da
være feil.

__________________________________
nypoesi.net, 15.12.04