Inger Elisabeth Hansen: Trask – Forflytninger i tidas skitne fylde

Inger Elisabeth Hansen (f. 1950) har gitt ut 6 diktsamlinger siden debuten med Det er nå det er like før i 1976, i tillegg til en rekke gjendiktninger av hovedsakelig spanskspråklige poeter. En ny diktsamling, samt et utvalg essays er under forberedelse. Diktene under utgjør avdeling 4 og 5 i et pågående arbeid.


Hun som står der borte har store runde øyne. Ingen kan noensinne ha påstått at hun skulle være kineser. Hun er nok langt fra en liten kinesisk pike. Riktignok er kinnbeina skrå, men uten dette gjenskinnet av månens svale bue, uten det halvt oppvendte eller halvt velvede tusj-strøket av måne bak en blank dis av hud, uten denne anelsen av kalligrafens presise streif, av kalligrafens pensel, den store penselen som gripes av hånd etter hånd der den følger rommets krumning over Kina en kveld med månen halvt oppvendt, nei, halvt velvet i et ansikt over en elv,
et ansikt som senker speilbildet sitt i en elv i det månen går ned, den blanke disen legger seg over klippene som hud, framskutte klipper eller steilende klipper, slik er kinnbeina hennes:


kyrilliske som klippene ved en kinesisk elv





Hardere, tørrere, rett-trukne på skrå, kyrilliske, med dype øyenhuler,
her kan øynene ligge i skyggen, trillrunde, prototypiske for den grove
fysiognomien hos f.eks. en russisk bondekvinne, slik hun er blitt kastet oss
i øynene fra en svart hvitt propagandafilm: huden porøs, knitrende som statisk ladet støv, sugd fast til propagandaens prototypiske skallelengder, sugd fast til skallebreddene, sprakende sorte hull, huler for oppkveilede tunger og for tungt utskutte blikk, hun står der som et offer, hun står der som en helt





muligens en heltinne eller et kjønnet offer, et hun-kjønnet offer, fra en førkrigstid, fra en etterkrigstid, hun står der i den svart hvite dokumentaren fra et før eller etter, fra den selvdestruerende celluloiden i et for eller mot, det kommer an på vinklingen, det kommer an på synspunktet, det kommer an på vinklene og strekene som kan trekkes mellom punktene, det kommer an på trådene som spinnes, et nett er spunnet, hun blir betraktet gjennom et nett spunnet over utsnittet av seg selv, vi har henne nå, vi kan suge henne tom, eller er det øyet selv, det frittflyvende øyet, det glinsende, snurrende øyet, som selv sitter fast i nettet, sugd tomt som en flue





_____________





Hvorfor kan hun ikke bare få stå der med sola i mars hengende over hodet, hvorfor ikke stå der med de harde strålene ovenfra avskåret av pannen så øynene får bade i den dypeste kontrast, så blikket får bli framkalt akkurat der hun står
på trammen foran trebygningen på flatmarken nedenfor stien, den langstrakte, rødmalte trebygningen med relativt nysnekrede trammer av aller enkleste slag, foran fem dører av aller enkleste slag. Hun lener seg mot rekkverket foran
den tredje døra, litt til siden for midten av denne bygningen som har sin symmetri, sin akse i behold, som har sin funksjonalitet i behold, og som nettopp derfor bærer preget av å være reist som en midlertidig løsning, dette loslitte preget midlertidigheten fort gir, og som gjør at håret hennes fortoner seg som en frisyre der hun står, krøllene rulles så formelt ut av vinden





brunlige rulles krøllene regelmessig ut fra det bleke hodet med de ufine leppene,
de blottede leppene, så opphovnede, uten at noen har dengt på dem, uten at noen har presset seg mellom dem, så oppfylte av seg selv disse leppene, oppfylte av seg selv helt av egen drift, det er mer enn smella som går mellom de ørene der, kjeften mellom beina må være minst like diger, legger du henne ned har hun et skrev i trynet





der hun kommer fra har de to skrev, tre skrev har de når du får lagt dem ned,
hun har dette østlige preget av et nedlagt land, hun kommer fra et gammalt land ingen gidder å huske det nye navnet på, med et flagg ingen gidder å huske
selv om det smeller vettet ut av skallen på sine egne, de forbanna potensielle ditt eller datt, hvorfor kan hun ikke bare få stå der med sin egen historie, hvorfor
så beredt til å gi henne en dårlig historie, en hard-core B-versjon fra de ufikse markedsbodene, hvorfor innsmuglingen av voldens kitsjy scenarioer i randsonene, hvorfor suget etter sikkelet i sårkantene





hvorfor kan hun ikke bare få stå der med historien sin intakt, hvor er det lagret dette havet av forakt, beredt til å lekke, dråpe for dråpe, til å overføres via osmose, smertefritt, naturlig, hvor kommer den fra denne legningen, denne vridningen, buktningene mot en bakgrunn av svart, de små, hvite markenes buktninger over det svarte øyet, lysende, halvframkalt, skriftens negativ



__________________________________
07.07.03, nypoesi.net