Laura Riding Jackson

Gjendiktet av Terje Dragseth, fra den kommende boken Tid for helvete (Tiden 2004). Diktet er hentet fra Selected Poems in Five Sets, utvalg ved L.R.Jackson, Persea Books.

Laura Riding Jackson, født Laura Reichenthal i New York City i 1901, bestemte seg tidlig for å bli forfatter, og fikk sitt første dikt på trykk i The Fugitive in 1923. I 1925 bosatte hun seg i England, og i løpet av 13 år i utlendighet skrev hun et tjuetalls bøker med poesi og kritiske essays, blant dem viktige utgivelser som A Survey of Modernist Poetry (sammen med Robert Graves), Contemporaries and Snobs og Anarchism is not enough. Hun var en svært språklig bevisst forfatter, beslektet med Wittgenstein og Bataille, og hun førte en omfattende korrespondanse med Gertrude Stein. Etter Ridings død i 1991 har det kommet en rekke nye utgaver av bøkene hennes, og også noen posthume utgivelser. For mer informasjon, se Laura (Riding) Jackson Homepage og Modern American Poetry. I New York Review of Books kan man lese en rekke debattinnlegg fra Laura Riding Jackson, og hun er oversatt og presentert i Apparatur nr 6. Terje Dragseth har også publisert gjendiktninger fra sin kommende bok i nettutgaven av Vinduet.

POET: ET ORD SOM LYVER

        Du har nå kommet med meg, jeg har nå kommet med deg, til en
årstid som skulle ha vært vinter, og ikke er det: vi har ikke kommet tilbake.

        Vi har ikke kommet tilbake: vi har ikke kommet rundt: vi har ikke
beveget oss. Jeg har tatt deg, du har tatt meg, til det neste og det neste
mål, og det siste – og det er det siste. Stå imot meg da stirr godt gjennom
meg da. Det er en mur som ikke kan bestiges, som en ikke kan legge bak
seg lik de forgagne årstider, som poetene var årstidene.

        Stå imot meg da stirr godt gjennom meg da. Jeg er ikke poet ettersom
du spenn for spenn har strukket de store ord til neste dyp neste årstid, den neste
årstid alltid, den siste alltid, og den neste. Jeg er en sann mur: du kan gjøre alt
annet enn å se gjennom meg.

        Det er en falsk mur, en poet: det er et ord som lyver. Det er en mur
som lukker og likevel ikke.

        Dette er ikke en mur som lukker og likevel ikke. Det er en mur å se inn i,
det er ingen annen årstids høyde. Forbi den ligger ingen dybde og høyde til den videre reise,
ingen avsidesliggende stier. Stå imot meg da og stirr grundig gjennom meg da. Som mur av
poet reiser jeg meg her, men jeg er ingen poet ettersom murer har reist seg mellom
den neste og det neste og gjort en falsk slutt på sprangene.
En siste, sann mur er jeg: du kan gjøre alt annet enn å se gjennom meg.

        Og fortellingen kommer ikke mer fra det som skjer: ikke mer en poets fortelling
om det som skjer løgnaktig til å bli synlig. Historien er en sann- synlighet gjort til
viten: det gjenstår bare å stirre gjennom muren nå, helt igjennom.

        Det er ikke en mur, det er ikke en poet. Det er ikke en mur som lyver, det er
ikke ord som lyver. Det er en skrevet kant av tid. Gå ikke over, for da vil du falle inn
i min munn, mine øyne. Kom nærmere, stirr meg vel igjennom, snakk mens du ser.
Men, å, forblindet stim av liv, gå ikke over nå. Inn i min munn, mine øyne, skal du falle,
og aldri bli deg selv igjen.

        Inn i min munn, mine øyne, sier jeg. Jeg er ikke en poet lik en flyktig mur
som leder deg inn i et treigt terreng av tid som måler ditt enkle spenn til brukne
svingninger av årstid igjen og om igjen. Jeg leder deg ikke. Du har nå kommet
med meg, jeg har nå kommet med deg, til ditt siste vendepunkt og årstid:
slik bare slik kunne jeg komme med deg.

        Jeg sier, jeg sier, jeg er, det er, mur, poet, løgn, forledelse. Vent på utsikten,
og se vel igjennom, vit at ved å stå sånn, kommer ingen av dere neste gang.

        Kommer hva? Kommer til og med meg, til og med ikke-jeg, denne ikke-løgnaktige
årstid, når døden holder året stødig i gjenge – dette hvert-år.

        Vil du ikke se, ikke vite, ikke merke deg tiden går? Hva vil du da?
Hvorfor har du da kommet hit? Å springe over en mur som ikke er en mur, og en
sann mur? Å gå over og inn i mine øyne og munn og ikke dine. For å skrike meg ned
som mur eller poet ettersom din vei går forbi fallende høyder som så ut til å være virkelige.

        Jeg sier,jeg sier, jeg er,det er: slik en mur, slik en brå ende på en overstått reise.
Og vil du ikke høre,kom snublende mot meg da, inn i mine øyne, min munn, mine hender,
mitt hode, og bli det baklengse uttrykk av oss selv tømt sint ut gjennom øyeblikkelige
årstider som spiller deg et tidsspill.

        Mine øyne, min munn, mine svevende hender, mitt uforvandlede hode:
hvori mine øyne, min munn, mine hender, mitt hode, mitt kroppsselv, er ikke et slikt
dødelig simulakrum, et så evigvarende ett du bygget mot veldig-død, for å holde deg
evigvarende i stolt dødsdrift, aldrivarende?
Jeg sier, jeg sier, jeg er ikke skapt av deg.

        Dette kroppsselv, denne mur, denne poetiske adresse, er den langt tilbakeholdne
barriere for dine uregelmessige forvandlinger: ut av dine sprang, forskremte,
årstidsbagatelliserende, har jeg gjort det: det er gjort. Og hvis det nå poesiaktige ringer
med et en-gang-til som om, dette er den innramma sløvhet av det evigvarende overbud
båret promte og lyrisk, poesiaktig som det forbudte en-gang-til båret som tid-lik-het.

        Virker det som jeg skriver, rimer,synger, jeg-poetiske åndfullheter?
Skam over meg da. Gi meg et glis og din frekke vits da som from poet, det vender det
hvite skinnhellige ut av øynene -skal jeg bli en nøkk til av din verdensvante berømmelse –
eller vike fra meg og inn i din historiske hjerne, hvor linjene leses mer virkelig?
Skam over meg da!

        Og hastverk over oss begge, min skam er din. Så lenge jeg gir tegn som en mur;
forbi muren strekker det seg avstander av gjennomreist flesk. Det er din fettete løgn og
mine feite posisjoner av ord. Og hastverk over oss begge! sier jeg, sier jeg.
På denne siden av muren står det «stopp»! Denne poets vers «Poet: et ord som lyver!»

        Skal muren da ikke smuldre bort, som det er givet murer? Har jeg ikke sagt:
«stirr meg godt igjennom». Det er sannelig en mur, smuldre skal den. Det er en mur
av murer, stirr den godt igjennom: lesningen fornemt nær, dødens navn passerer
med årstiden den ikke var.

        Døden er en veldig mur. Å gå over murer, mot murer, er å dø og lære.
Døden er å kjenne døden. Kjenne døden er sannhet synet ved et stopp.
Dødens navn passerer. Munnen som reiser med døden glemmer ordet.

        Og den første siden er dødens siste. Og hastverk over oss begge, med mindre
muren ikke synes å smuldre, å lede framover, mens den gjør narr. Og den første
siden leses: «Hastverk over oss begge!» Og den første siden leses:
«Rolig, det er bare første siden».

        Rolig, det er bare siden før første siden, ikke hast. Siden før første siden forteller
om døden, hastverk, langsomhet: hvordan sannheten faller sant nå ved å vende siden,
ved fortellingens tid. Sannhet etter sannhet faller sant. Og første siden sier, om siden
som bare er siden før første siden: «Dette ’det var en gang’ da årstider sviktet, og tiden
stirret gjennom muren, ikke skapt for å springe over, det er timen, årstid, årstider, året
og år, ingen mur og mur, hvor når og når den klassiske løgn oppløses og tid er saltet
nakent med sannhetssøt flod ennå ikke klar til å blandes, men bli saltet tidevannssøtt –
å, ytterste sakrament hvorved tiden skal bli fornyet igjen og nok en årstid skal ikke forandres.» Jeg sier, jeg sier.

__________________________________
28.09.04, nypoesi.net