Pedro Carmona-Alvarez

Pedro Carmona-Alvarez (f. 1972) debuterte med diktsamlingen Helter i 1997, og har siden gitt ut romanen La det bare bli blåmerker igjen (2000) og diktsamlingene Clown Town (2002) og Prinsens gate (2004). Han er også redaktør av Cappelens årlige debutantantologi Signaler, medredaktør i Vagant og vokalist i bandet Sister Sonny. Teksten vi presenterer her er tidligere upublisert, og hentet fra et større, pågående arbeid.

                                                1. Adelita

Mange år senere reiser de til Plar de reiser med toget de reiser på første klasse og ennå
kan hun huske damene med kurvene og hønene og lukten av hønene

at husene ikke hadde hvite dører eller røde vegger ingen trær
jorden var klumpete og når det regnet vasset man i gjørme opp til anklene
og de skabbete hundene, løshundene

vertshuset og husklyngene ser for seg vertshuset
og husklyngene hun ser for seg Plar slik hun innbiller seg stedet som barn dette
barnlige landskapet hver gang far forteller den runde blåfargen, de firkantede husene
med røde vegger og hvite dører ingen trær, bare bekker og elver og glatte fjell
og noen katter

der står oldemoren og vi heter det samme, det samme navnet
to ganger meg og henne en tretten år gammel pike på vei inn til storbyen, der står hun
med foreldrene en gang ut på sensommeren og ser veien bli til en sky der
borte i horisonten. Ser og ser. Vi heter det samme og vi ser og ser, hun står og sjangler
på grunn av vinden på grunn av denne avgrunnen hun speiler seg i denne sorgen
hun aldri har kjent maken til og omringet

av familien ser hun hestevognen med liket av Oberst Larousse, nærme seg den lille
gressmatten og denne strålende junidagen

den store eika som ligger ved veikrysset der hestevognen stopper der noen andre unge
piker, en mann i dress og hatt en ung gutt
også ikke så mye eldre men øynene er eldre. Faren har søndagsdressen på og moren
har en hvit kjole som nesten skjuler de utslitte skoene hun har på føttene de eneste fine
skoene som moren har. Adele holder morens hånd og ser ned i bakken mens hun går
som om hun forsøkte å fange jordveien ser opp fange trærne og ser opp
fuglene i trærne og moren med blikket for siste gang moren. Hun vet det ikke nytter
hun kan ikke huske allting hun gjerne hadde villet. Hun vet det.

Hun kommer til å glemme dette øyeblikket. Hun kommer til å glemme steinene
og grusen og trærne og måten man snakker på

Hun kommer til å vokse opp
og glemme hendene hun ennå har og de tynne fingrene og armene, og halsen
de bittesmå brystene

til fots fra gården fra huset og ned til tregjerdet ned til landsbyen gjennom landsbyen

forbi landhandleren skomakeren vertshuset der bønder landarbeidere og gruvefolk
om kveldene drikker, utvannet whisky spiller kort og snakker om hundekampene
som finner sted, hver eneste søndag

hestevognen nærmer seg. Hun har pakket en liten brun koffert noen kjoler, penhatten
et par hansker moren har sydd, de eneste hvite hanskene hun har sydd, til henne

hestevognen hun ser på faren hendene hans de store nevene hun vil ikke
huske dette, hun vil glemme det hele behagelig noe vil tære ned bildet først
gjøre det vakrere større, gjøre farens dress mørkere ikke dette hullet ved det ene kneet
morens hår lysere kjolen lysere sine egne hender, smalere. En dag vil hun våkne opp
i Conti eldre noen år etterpå i Conti og farens dress finnes ikke, kniplingene
de hvite skoene og til og med hanskene og moren som strikker
nesten hele denne sommeren

under begravelsen. Hun også ser en vogn trukket av hester tenker på oldemoren
adele tenker på henne med det samme navnet på vei fra Plar tenker på seg selv
som trettenåring ser hestene og vognen. Hun ser kisten og flagget. Står ustøtt
på de høye hælene hun er vakker hun har nesten ikke grått, kjenner vinden stryke ansiktet
ansiktet, tenker på sand, sanden som blåser over hus og begraver hus
og mange hundre år etter vil noen finne en hel landsby og grave opp noen som lå
sammen tett inntil, kom her

tenker på reisen oldemoren en gang gjorde tenker må jeg også reise

Og hvordan. En reise er ikke bare å dra vekk det er også andre ting

Larousse

hestene hun kan høre hestene nærme seg hun tenker hun er redd
for å forsvinne alt dette er alt hun noensinne har kjent til
det skal forsvinne. Det skal fordampe det vil bli umulig
å mane frem bilder; huset vil forsvinne først rommet der hun og moren lager mat så
jordgulvet skyggene på veggene om kvelden når de tenner i ovnen. Til slutt
vil hun selv ha blitt usynlig. Hun vil ikke kunne se seg selv i denne kjolen mens moren
tenner i ovnen og stryker henne over håret

Hvilke ting er det som gjenstår ?

Hvilke avtrykk vedvarer hva

er det som nekter å slippe tak ? Finnes det et usynlig vev som ustanselig kleber seg fast

til kroppen ? Og kroppen, er den igjen bundet fast til en gylden kjede, tusenvis
av usynlige tråder festet til absolutt alle ting ?

redselen denne sensommerdagen. Senere vil hun alltid gjenkjenne deler av denne
avmakten

heller ikke den vil forsvinne restene

av denne dagen solen og trærne over tretoppene, foreldrenes langsomme gange

Redselen.

Hun klemmer morens hånd holder hardt, prøver forgjeves å fange farens blikk.
Som for å si noe at hun er redd at hun bare ennå er en lite pike at hun er redd
at hun ikke vet noenting om Conti

at hun kommer til å savne dem, at hun innerst inne vet at hun kommer til å savne dem

urørlig ved kisten mens presten snakker. Hun ser at han beveger munnen, men hun hører
ikke hva han sier. Ruth og Peter står ved siden av datteren også de svartkledd onklene
tantene, Merz, Madeleine.

Og Mirja, lille Mirja som står og slikker sukkerspinn og myser mot solen peker og ler
som om den sykelige uskylden var det eneste som kunne hjelpe mot døden

at Mina holder på å knekke sammen, at hun når som helst kan gi etter
at Dante holder henne hardt i hånden hvordan også han har problemer med å holde
igjen

noe presser innenifra, noe som allerede har eksplodert bare venter
på å sive ut mellom sprekkene

Adele ser på kisten flagget de pompøse blomsterarrangementene fra Akademiet
fraværende som om hun bare var et vitne til denne scenen som om hun befant seg
et annet sted og det var ikke hennes mann og det var ikke hun
som bøyde seg ned for å legge den siste rosen over kisten og det var ikke hun
som nå stod mellom foreldrene og tenkte på Mina og Dante lille Peter
som allerede har vært død på niende året

__________________________________
27.09.2004, nypoesi.net