Rosmarie Waldrop: Febrilske erklæringer

Rosmarie Waldrop (f. 1935), amerikansk poet og oversetter. «Febrilske erklæringer» utgjør en avdeling i hennes Reproductions of Profiles fra 1987. Espen Stuelands gjendiktninger er hentet fra Reproduksjon av profiler (Aventura Forlag 1994). Gjendiktningene publiseres med velvillig tillalelse fra forfatter og gjendikter.


Du sa at hvis noe ikke blir brukt er det meningsløst, og tok temperaturen på det jeg hadde tenkt å spare til en vanskeligere dag. Hver natt det samme fjeset i speilet, litt mer slitt, en kjole brukt for lenge. Månen sto ute i kulda der en rastløs, utilfreds vind så ut til å forandre morbærtreets plassering. Jeg regnet med å bli klandret for å ha brukt ordet kjærlighet, men du bare anklaget meg for å ha stjålet blyanten, og med melankolien forsvant vettet. Du gjorde et nummer av måten du holdt hodet i hendene, og sa det skyldtes at det ikke kunne omslutte seg selv.

*

Kunne vi bare fortsette å gå gjennom disse skogene og la furugreinene piske ansiktene, ville det å leve fortsatt få fram svetten på pannen, men du trengte ikke bekymre deg over det du kaller min ekshibisjonisme. Det eneste du likte med trærne var måten lyset brøt gjennom løvet på, med presise, parallelle stråler, som skrått regn. Dette er kanskje ikke en komplett redegjørelse for forholdet vårt, men vi har alltid fryktet mørket i kroppen. Du er inneforstått med at forføring ikke kunne finne sted hvis ikke utsagnenes struktur sto i en fysisk relasjon, så vi kan finne fram til hverandre. Selv ikke da er alle lykkelige øyeblikk til å henge klærne på.

*

Jeg visste du ikke ville snakke med meg. Men å påstå at du ikke ville holde tankene skjult! Vi har gått denne veien før, sa jeg, men i tyngre frakker kanskje, ikke laget for å framheve kroppens former. Senere kom månen fram og kastet grenenes skygger over gata, hvor de landet og knakk. Du undersøkte febrilsk de uskrevne lovene samtale står og faller på. Jeg sukket slik man gjør om natta, med blikket ned i elva. Jeg lurte på om jeg ved å hoppe uti kunne trenge gjennom til essensen av elvas natur, eller skulle jeg vente til du stakk kniven i meg, slik du gjorde i drømmen din? I likhet med de aller fleste filosofiske problemene, sa du, oppsto dette spørsmålet med misforståelsen av eventyret om de to unge, de to hestene, og de to vannliljene. Du kunne bevise at de dypeste elvene faktisk ikke er elver i det hele tatt.

*

Fra denne observasjonen tok vi for oss følelsene. Mens du så lyset glitre i vannet prøvde du å få meg til å si at du ikke skulle la opphisselsen gå til spille – ved å anbefale kalde bad. Mangelen på visshet, på retning og varighet begrunnet seg selv, til forskjell fra det å gå inn på en bar for å bli full og så bli full. Ansiktet ditt var vekselvis varmt og kaldt, som om det oversatte et språk til et annet - kastevind fra stormen i hjertet ditt, det rosa båndet i bukselommen. Den virkelige fargen ble etter hvert uviktig, men nærværet røpet noe avgjørende om membraner. Du sa det fortsatt var tid, du kunne ennå bryte over tvert, dra utenlands, lage en film. Det hjelper ikke, sa jeg (høflig, håpet jeg). Du måtte begå selvmord.

*

Mens du rev opp skjorta rettet du oppmerksomheten min mot tre bikkjer i mølje. Dette tjente til å vise hvordan noe allment kan bli ajourført i kjøteres stamtavle. Jeg pekte på en benk under et piletre: derfra kunne vi se gassbeholderne på den andre siden av elva, for jeg tenkte at en benk var uproblematisk: man kan sitte på den. Gassbeholdernes svarte skrog ble skarpere mot grålysningen, men da du lente deg over rekkverket kunne jeg lukte håret ditt, som lå i en buet linje i nakken slik moten var det året. Jeg ble alltid støtt av hvordan nakken din virret hver gang du så en kvinne, uten å bry deg om at det regnet ute eller annen tristesse. Nå skuttet du deg ihvertfall mot skyggen av tvil.

*

På denne tiden av dagen kan nøling bety raving på kanten like før vannet styrter ut i bratte strømmer og fallet slår skumsprøyt. Hva annet kunne jeg gjøre enn å snu med strømmen og få den indre hastigheten i vrangstrupen? Du prøvde å puste mot akselerasjonen, vente på at luften ga etter. Hele tiden oppførte vi oss som om det var viktig å lete etter et tempo, som å strekke ut hånden etter en planke eller å bruke regnfrakk. Jeg var redd vi skulle dø før vi fikk uttalt oss, men du sa at språk forutsatte mening, som ville bli slukt i bruset fra vannet.

*

I morgengryet ruslet vi langs elva, du kastet små ting opp i luften som lå ubevegelig rundt oss, skjønt den trakk seg litt unna, og igjen da du grov hånden rundt i bukselommen for å sjekke hvor stiv den var. Alt annet var som det var. Dette er grunnen, sa du, til at det ikke fins fiksjon.



__________________________________
15.06.03, nypoesi.net