Peter Waterhouse: To tekster

Peter Waterhouse (f. 1956), østerriksk-engelsk lyriker bosatt i Wien. Astrid Nordang har gjendiktet tekstene Eine Bemerkung über die Hankschrift (Proë. Diktantologi. Berlin 1992) og Straum (Tendenz Freisprache. Frankfurt am Main 2992). Tekstene er gjengitt med velvillig tillatelse fra forfatteren.

Straum*

Akk, hadde jeg bare skrevet på engelsk, på språket til det landet som i disse årene har ført to kriger. Jeg har bodd i byen med saltfatene. Hvor ofte satt vi ikke ved hovedgaten, foran den malaysiske hytta som kostnads- og verdiløst var stukket sammen? Månen like over. Den vestlige sola, synkende ned i de blå skogene, speilet seg ubevegelig eplestort i gatelyktens glass, på skjenkestedets rosamalte treverk liknet de et rismarked; sjokoladene med fiolett papir, de røde boksene med drikke. Vimplene med ismerker blafret så lett i vinden; man kunne ha løftet det gulnede og rustne bølgeblikktaket i været med én hånd; reklamens skrifttrekk, tysk, var fremmedspråk med gjerdet og blikkleveggen og de trangt oppstilte bordene og stolene. Og det kom gjester, med ønsker og senkede øyelokk sminket mørkeblå, med glitrende strømper og for oss ukjente ord, en slik skjerpet oppmerksomhet for kisel, rust, vår, lys, barn, marker var her og ingenting ble priset. Man beskyttet selgerne og tyvene. Det satt også en med tryllestav der.

Farende vestfra fant jeg veien inn til byen i Østen. Under djevelsk oppsyn? Under de fiolette duenes og flyenes oppsyn? Under motorveiens og sjåførens oppsyn? Under blomstenes oppsyn? Var det ikke rød jord overalt og hørte jeg ikke, dels som en hvisken, dels i et ekko, dels bak de neste buskene, dels ved forveksling, engenes språk? Språket til lavlendingene? Hva hørte jeg på da?

Vi satt, det ble kveld. Lys i hytta, sjokoladepapiret lyste ikke lenger, heller ikke trærne der borte. De som kom hadde nå kneppet igjen frakken, de som gikk kneppet sine frakker. Knapper. Kamper. Lukten av ris ble stadig sterkere, kornduften stadig kraftigere. Hytta ga fra seg et lett rykk, sovnet inn. Ingen av oss to hadde rett, kanskje ble vi litt for store og for gamle. Vi var i alle fall oppriktige nok til å lytte, i retning øst, og vi kalte det vi hørte for irakisk musikk. Som nyhetsopplesere satt vi side om side og hørte.

Kanskje kom det i løpet av det forgagne dikttiåret en nyoppmerksomhet på øyene og øylyset, på hviskelydene og sydhavslydene og på den gjennomskinnelige ordboken, på det uanselige ordet og på småsvindelen. Så var det kanskje et tiår med tiltro til diktningen, etter hvilket annet tiår? «Diktningen har forregnet seg en smule i sin favør.» Kanskje en høylandets Saba-diktning med dypt innskårne elvedaler, ustengte skoger, oversvømt flatland, Sibu og Miri. «Forregnet seg i sin favør, i rismengder, i gestaltningen av lyset.» Naturligvis, hun som står i døren! Føljetongen! I byen med saltfatene var jeg beskyttet. Noen ganger var det en som sa: Der blir jeg redd for Østerrike, Prater Hauptallé om våren var vårt Pandemonium. Alle som går der, det er sikkert, alle som går der kjemper mørkt med seg selv. I samtalene blir det satt av mye tid, slik at hver og en kan kjempe mørkt med seg selv. Hvor ellers i Europa ville man finne slike klær? Som de flyvende handlerne i Manila, så i Wien flyvende wienere på Prater Hauptallé. Kanskje bærertjeneste i Manila, skopuss, vokte bilen, vise vei, men på Hauptallé i Wien den marineblå genseren med den kirsebærrøde trøya skimrende under, med den altfor lille hatten over et retthaveransikt, de fiolette strømpene under kutten til en som kjemper mørkt med seg selv, i Manila tilbud om tjenester, i Wien gåter som ikke er til å løse en søndag ettermiddag. I alleens fjerne Østen lyser det hvite lysthuset, slutten på ytringer og leppelesing. Her er ingenting eksentrisk. En filippisk stemning; hester er nær. Usu vulgata, kommet i allmenn bruk, ad pradnium invitare volgo, ikke folkelig men vulgær, objektiv – hva er det vulgære? – universet.

Kanskje diktningens vulgaritet. Den som snakker eller klager over det forsvunne leserskap, snakker igjen bare folkelig. Men dikterisk, objektiv, vulgær, har jeg ikke lest det i de siste årenes dikt? Peke på det? Nei, visk ut dine spor, visk ut dine fryktelige spor.

(1992)

*Straum er en gammelhøytysk form av ordet Strom, eller strøm på norsk.



En bemerkning om håndskriften

En kineser på gjennomreise sa: Når jeg betrakter skriften Deres og gjenkjenner den som utydelig, tar jeg Dem en anelse for meg. Men det er ikke så viktig for meg. Hvordan slynger ikke en reise seg. En gang er jeg bare den lille bokstaven a. En annen gang, hvilende i enga, er jeg den liggende bokstaven G. Nei, jeg hermer ikke etter den, men er bokstaven. Deres brev til meg, så gjerne jeg lot Dem fortelle meg noe, om alt fra byen til de fjerne, landlige flater, om fargene-som-bare-er-der, om ansiktene som kun bevarer sitt uttrykk på stedet. Men jeg lot også bestandig den skriften fortelle meg noe som jeg kjente igjen som langsom og utydelig. Skrevet i en fart eller en uvøren venstrehånd eller kulepennteknikken eller rett i verdighetens sentrum. Om en skrift sier vi, slik jeg leser den hos Dem, at skriften er en elskerinne. «Skriften hans er en elskerinne.» Hånden hans sitrer: «Hånden virvler.» Jeg tenker på hvor nær skriften Deres er diktning. Og jeg tenker på at De, om De leste Deres egne brev, nettopp måtte forlese Dem som jeg. For skrifttegnene, slik jeg finner dem i Deres brev, bærer og bringer frukt. «Enga blomstrer.» «Den som står i den blomstrende enga, er i kjærligheten.» «Ikke bare fortell, produsér noe også,» sier vi til en som er litt for nøye på det. «Ikke fortell, men skriv det i et brev, jeg vil lese det.» Og med denne lesningen forstår vi også at noe mer enn en forteller, noe mer enn en jeg-snakker, får komme til orde. «Hvor er det levende jeget blitt av nå?» «Jeg ønsker å forlese meg, jeg ønsker å forelske meg.»

Når jeg ser blomstene og gjenkjenner dem som utydelige, tar jeg dem for meg. Jeg er ikke så nøye på det, men blir mer nøyaktig gjennom dem. Så gjerne jeg lar meg fortelle noe av dem, av fargene-som-bare-er-der. Blomsten sitrer. Og den virvler. Vinden har rørt ved den, formulert, et vindpust, en slags snakker. «Skriv du ut din blomstrende eng.» Fortsett å skrive Deres blomstrende enger til meg.


__________________________________
06.09.03, nypoesi.net