Rimbereid: You’ve got me? I så fall er det da diktet du har. Ikke et dikt som taler enkelt imot mine intensjoner (et forsvar for paradistanken); et slikt dikt ville jeg ikke ha fullført (håper jeg). Men heller et dikt som taler en tanke på siden av etterrasjonaliseringene jeg nå gjør meg. En tankeflukt skutt ut i dødvinkelen mellom Nietszches tanke om den evige gjenkomst og språkets egenbevegelse (båret av ordenes «ordlighet», som Wærness skriver). Det er der jeg først kan gi meg over, som skrivende, i revnen mellom en tilgjengelig diskurs og de tingene, den situasjonen og scenen som diktet selv søker. Men paradissvermeri? Er det mulig, et paradis som i samme øyeblikk som det blir tenkt og drømt, går i knas, slås til pinneved? [tilbake]