Opp gjennom tidene er sporene kuriøse

Kenneth Lutz: Den storøyde
Aschehoug 2002

Kenneth Lutz er født i 1958, og Den storøyde er hans debut. Det særpregede omslaget viser et Mari Slaatelid-bilde; et fotografi av et akvarellskrin, hvor de halvtomme blålige malingkoppene til forveksling ligner tittelens øyne. Navnet på bildet er «Namn skifter farge», og fordi det er et negativ, er navnene på malingskrinet som refererer til de to midterste, blålige fargene «Karmosinrød» og «Sinoberrød». Ved at bildet oppstår som kunstbilde – gjennom et (manipulert) negativ – så mister ordene sin opprinnelige referanse. Fargene de pekte mot er gått tapt i prosessen, ordenes funksjon blir nå å vise til noe som ikke lenger eksisterer. Det er i det hele tatt en svært vellykket forside, som står i fargesprakende kontrast til en del av samtidslyrikkens lavmælte coverdesign.

Bilder har åpenbart vært viktige i forfatterens arbeid, i dikttekstene finnes referanser til fotografer som Robert Doisneau og Nan Goldin, kunstnere med en usedvanlig evne til å skildre opplevelser av tap og påfølgende melankoli. Melankolien preger også minnebildene i Den storøyde, som er mange og forskjellige. I ett dikt kan disse nærme seg klisjeene:

Vi sto langt utpå kvelden, i en liten
båt, slik, i silhuett. Solnedgangen
gled fra oss. […]

I andre hindres glemselen ved hjelp av diktet:

Et hvilested for minner
om deg, gresset som merket deg
og armene som glemte deg
[…]

Og noen ganger pekes det også ut over den rent private erfaringen:

Ta Sandnes, i ferd med å fylles opp med prosjekter,
regionen kunne f. eks. ennå bestått
av slake strender
[…]

Det siste eksempelet kobler minnebildet til et konkret tap, som formuleres med en tydelig samfunnskritisk brodd. Denne kritikken forsterkes i flere andre dikt, for eksempel «Det usaklige»:

Det er helt slutt med, en be
visst handling, å skrive dikt, unn
tatt at stemmer sufflerer meg
over skulderen, sier

«eiendomspriser,» «uan
sett om du prøver,»
[…]
Ei flipover-sjel
skriver av ord som ikke skal
mer, ikke kan mindre

Her understrekes polariteten mellom et truet poetisk språk og dets instrumentelle konkurrent, som knyttes til kapitalismen. Det som trues er ikke bare diktskrivingen, men også refleksjonsaspektet og minnefunksjonen som knyttes til den.

Jegets redning i Den storøyde blir, som for eksempel hos Olav H. Hauge (som det refereres til i et annet dikt), den poetiske natten og mørket, skjult for eiendomsprisene og de økonomiske realitetenes makt over eget liv:

Krever solen bordet, så
hviler pennen, faller skyggen, da
skriver jeg[…]

*

Boken har på slutten en referanseliste over forfattere og musikk som er brukt direkte eller indirekte i tekstene. Det er for så vidt morsom lesning, men til tross for referansene til Gartnerlosjen og Monty Python, så gir dette boken et litt pretensiøst preg som ikke alltid står i stil med tekstene. Samtidig kan listen brukes som en inngangsport til nye lesninger av diktene, spesielt godt egnet er kanskje referansen til Jenny Holzer, som i sin installasjonskunst flytter potensielt provoserende og flertydig tekst (kanskje kunne den kalles «litterær») fra sine vante sammenhenger og over på bygninger og objekter. En webside med hennes kunst heter «Words becoming ART» , og noe av det samme kan kanskje sies om forsiden til Den Storøyde, der ordene er det som setter bildet i spill som kunst, samtidig som denne bevegelsen er avhengig av en modifisering eller forvrengning av den sammenhengen ordene vanligvis opptrer i. Dette bør kunne overføres også til lesningen av boken, ved at man kan se diktene som noe som oppstår både i kraft av ordene de består av, og av konteksten de eksisterer i. Kontekst må her forstås som alt fra typografi til utgivelsesform, i tillegg til situeringen i forhold til andre tekster. Referanselistens viktigste funksjon er nok nettopp det: en tydeliggjøring av det intertekstuelle aspektet ved lyrikken generelt, og denne samlingen spesielt.

Det siste kan illustreres ved hjelp av det kanskje morsomste diktet i samlingen, som er en narsissistisk variant av Walter Benjamins historie-engel. Som hos Benjamin går engelen baklengs inn i fremtiden, men deretter skiller de to tekstene lag:

        […]Dikteren unnlater å nevne, kanskje er
han heller ikke oppmerksom på, engelens forfengelighet. Hele
tida ser den seg sjøl i fallende speil, i stup av speil, alt fra hel-
og halvskru og flerdobla volter til magaplask, men landinga
er dønn sikker, i landinga smadrer de, hele tida knuser de
hardere, engelen veit ikke om den er hel eller brutt, den flyr
fortere og fortere, for å komme speila i forkjøpet, og speila knaser
i mindre og mindre biter, engelen ser kun spredte lysglimt, og
veit ikke om det er seg sjøl den skimter, eller noe annet

Lutz gjør engelen til sin egen ved en omskrivning av originalen, og dette er noe som er representativt for referanseteknikken hans. «Ruinene» han bygger boken sin på (Dickinson, Celan, Eliot, osv.) blir så integrerte at skillet mellom tekst og intertekst blir utydelig. Noe av denne spenningen mellom minne og glemsel i intertekstualiteten kommer tydelig frem i diktet «Melankoli og potensiale»:

        […]Dikt navngir saker og ting av
skrevet for så lenge siden, det var andre
land, Hvisomatte, Dersomatte, regioner med det vakre
et hviss og vass, spor satt i blinde, kyss klint ut
i ørska. Så lenge angres kun det glemte.[…]

Denne ikke-hierarkiske holdningen til tekst får den konsekvensen at musen som apostroferes i «Noen linjer av Whitman på et hjørne» ikke er noen rent privat inspirasjon, men snarere et poetisk felleseie:

Du på forhånd
tapte elskede, besunget av Rilke, aldri-ankomne,
ei enkel jente kaller Ekelöf deg, oppsøkt
på en kant av byen hun knapt kjenner
annet enn av omtale. I en verdensdel hun
sjelden er, skulle helten tro å finne henne? Att

påtil i støvletter for store, klær
uriktig grelle – det er ikke deg,
likevel, sjølsagt.[…]

Musen blir forsøkt gjenopplivet i diktet, men det lykkes bare delvis. Minnet om henne lever gjennom andre forfatteres dikt, så når hun gjenfinnes, er det i en annen form. Men på tross av gapet mellom musens uheldige utseende og diktene, så virker det som om operasjonen ses på som vellykket. For det som har skjedd er en minnets seier; hun er blitt en hybrid av dikternes muser, derav de grelle fargene, men samtidig er noe gått tapt på veien, noe som antydes av at hun har problemer med å fylle sine litterære forgjengeres støvletter.

*

På Aschehougs nettsider sies det om Den storøyde at det «sprangvis settes spørsmålstegn ved språklig autoritet. Kan vi ane hva det skulle være, å være uten myndig tale, eller også uten språk?» Skal en forfatter virkelig lykkes med å destabilisere språklig autoritet, så må det som gjerne kalles en «egen stemme» viskes ut, eller i det minste problematiseres; i Den storøyde lykkes nok dette best gjennom formen på diktene. Det finnes knapt to dikt som er like, man har alt fra pratsomme prosadikt til minimale fragmenter av dialog. På tross av at en fragmentert syntaks går igjen i de fleste diktene, så er ikke noen form eller sjanger gitt en tydelig prioritet.

Prosjektets umulighet blir derimot tydelig om man ser på språkbruken og kvaliteten på diktene. Boken er i det store og hele skrevet i en relativt upretensiøs østlandsdialekt, med formuleringer av typen «Ei sånn lita sol nedafor senga velter». Samtidig finnes det abrupte innslag av fremmedord, som for eksempel «tak med kalvinsk utsikt» eller «konvokerer politiske møter» (kursiveringene er mine egne), og referanser til fagfilosofiske tekster, noe som virker litt brått og vanskeliggjørende for lesningen. Det er mulig dette er et forsøk på å gi slipp på det individuelle språket ved å skape en slags flerstemthet, men jeg synes ganske enkelt at diktene fungerer bedre når det enkle språket dominerer, det skaper rom for en rytme og et driv som ellers savnes. Og fordi de dagligspråklige, slentrende diktene fungerer best, så heftes det nettopp en autoritet til disse. Det samme kan sies om boken som helhet; for selv om formen på diktene er forskjellig, så er sporene av autoritet verken tapt eller glemt. Kanskje er det umulig å tenke «tale» atskilt fra individualitet og «myndighet».

En såpass krass avslutning trenger en motvekt. Det jeg har kritisert er gjennomføringen av det dikteriske prosjektet og den ujevne kvaliteten på diktene, men dette er allikevel en rik bok med flere flotte dikt. Diktet om Benjamin-engelen er allerede nevnt, og jeg vil avslutte med et dikt jeg allerede har sitert fra. «"Krever solen bordet"» er første dikt i en sterk triptyk som tydeliggjør metarefleksjonen og det intertekstuelle prosjektet på en fin måte.

Krever solen bordet, så
hviler pennen, faller skyggen, da
skriver jeg, Bisia, holder vi
samme tid som andre? Mønstre
for tidsånden utbes
av tidsånden: noe å kle
årsaksrekkenes glipp av
forveving og rakning med. Men fri
av øyeblikkets avslitte verft, hvor
lealause, minnene så uten feste.
Hvor overmønstrete! La oss glemme
alt løst. Hekte kun
i hverandre! Omfavne
noe vi uansett er, og kappes med gudene
om å være – tilfeldige, uunnværlige

__________________________________
Ola Uvaas, 30.12.02

Ola Uvaas (f. 1977) cand. mag. med fagene kunsthistorie, filosofi og litteraturvitenskap. Skrev mellomfagsoppgave om Paul Celans dikt «Todtnauberg». Er nå hovedfagsstudent i litteraturvitenskap, skriver også litt for Bøygen.