En egenartet etterfølger

Yngve Pedersen: Lysning Forelder
Oktober 2002

Yngve Pedersens debut Lysning Forelder er en ganske merkelig bok. Ikke bare fordi den er preget av en sær egenart, men særlig fordi denne egenarten er vanskelig å skille fra en påfallende sterk forbindelse til ett spesielt forfatterskap – finlandssvenske Gunnar Björlings diktning. Selv om Pedersen også spiller på en større poetisk tradisjon, så er det – for den som har lest Björlings dikt – liten tvil om at han delvis etterlikner Björlings skrivemåte, for ikke å si hans tonefall. Men når det er sagt, må det også sies at jeg ikke har lest mange sidene i den før opplevelsen av gjenkjennelse trer i bakgrunnen – til fordel for en fascinasjon for disse diktene, som på tross av likhetstrekkene faktisk etablerer noe eget, som jeg definitivt ikke har støtt på før. Jeg klarer likevel ikke helt å unngå å lese boken i forhold til Björlings diktning, så selv om jeg kan stå i fare for å gjøre et for stort poeng ut av denne forbindelsen, skal jeg forsøke å presisere litt hva jeg mener likhetene – og ulikhetene – består i.

Lysning Forelder er en helhetlig, gjennomarbeidet bok. Selv om det ikke direkte er noen narrativ linje i den, fremstår boken som en syklus, hvor tekstene lener seg mot hverandre og løfter hverandre. Som mange andre yngre forfattere for tiden, skriver Yngve Pedersen hovedsakelig korte tekster med prosalyrisk oppsett. Men selv om diktene er strukturert som prosa, i setninger med «normal» tegnsetting, er skrivestilen delvis oppbrudt og repetetiv. Pedersen skriver presenterende og beskrivende, men det deskriptive språket brytes stadig opp av apostrofiske utbrudd og henvendelser, som i dette eksempelet, hvor han med ett tiltaler morgenlyset: «Så emmen, // så emmen i bølgeskvulp, den hete løfter sin morgen og lys – du / morgenlys.» Lyrikkens eldgamle utrop, «O» kan ikke sies å være mye i bruk i samtidspoesien for øvrig, men hos Yngve Pedersen finner en mange eksempler, som «O reisning!», «O levning!» og «O, randen av de gjentagelsers takt, fullendt.» Jeg oppfatter Lysning Forelder som en svært leken debutsamling. Pedersen leker seg blant annet med det björlingske repertoaret (særlig tiltalen og utbruddene, men også i en viss grad den oppbrudte syntaksen) og finner en egen vri, gjerne ved å overdrive litt slik at patosen tangerer parodien:

Der er, er i emning.

Og den profet ser, som søkende i død kokong, og ser.
Høst er ikke høst. Men såkorn, du såkorn, er såkorn.
Så snitt der, i den største tavle. Så renn der, i det minste
øyet. Og snart skal du få være såkorn, og snart er du høst.
Og du, å du!

O du!

Tiltalen av duet, som isolert sett kan minne om Björlings apostrofiske utbrudd, tipper her over i det parodiske. Man kan kanskje si at parodien balanserer patosen, som ellers kunne ha stått i fare for å bli litt påtrengende, men selv om det er morsomt med «selvironiske» tekster, så er det noe litt slitsomt ved det også. Den ambivalensen diktene genererer, gjør også meg som leser litt ambivalent: «skal jeg ta dette på alvor, da?»

Et grep Björling brukte en sjelden gang, som Pedersen «overdriver» bruken av i sin bok, er enkel bestemmelse (den/det + substantiv i ubestemt form). Hos Björling kan det være «den dröm», «den park», «den gräs- och blomstermark», «den vintervår», eller «det ljus», som i diktet «Det ljus / och röda lyser sipporna / vårlök är / och när löv står i poppels stad / skölj, ljus, min strand!» fra Ord och att ej annat (1945). Hos Pedersen forekommer dette grepet i de aller fleste diktene, og gjerne flere ganger i samme dikt. Det dreier seg for eksempel om «den åre», «den jord», «den stad», «den kulp», «den nedstigning», «den visshet», «den kneik», «den kvist», «den sang», «den messe», «den lengt», «den bro», «den lykke», «den kran», «den utside», «den berøring», «den lignelse» for å nevne noen. På norsk (og svensk) brukes enkel bestemmelse vanligvis i kombinasjon med et adjektiv, for å antyde objektets ikke-allmenne karakter, slik at det nærmest får karakter av egennavn (f.eks. Det forsømte foraar, Den flyvende hollender, Det hvite hus). Når denne formen brukes uten adjektiv, gis det en fornemmelse av at noe mangler. Oppmerksomheten rettes mot det gestiske i selve språkakten, samtidig som det fokuseres på noe som både er unikt (påpekt) og allment (ubestemt). Pedersens gjennomførte bruk av denne formen gir dessuten inntrykk av et skjevt, snodig eller gebrokkent språk, som følger litt andre regler enn det som ellers er vanlig.

Selv om Pedersen tar opp mye av det samme bibelske og naturlyriske vokabularet som Björlings skrifter er så sterkt preget av, så makter han å etablere et eget poetisk univers. Jeg får inntrykk av at det nærmest antydes et slags religiøst-erotisk mysterium, knyttet til det fysiske, til kroppen og jorden – og vannet: «Og i den vannsekt er, er oppløsning gyldig. Gyldig, som helning / mot grunnvanns urørlighet – ja den ro. Og avkledd som ynglings / vekst, så kjær. I reisning av seg, svulmer i vann, det store i hjertet.» Selv om Lysning Forelder er en leken og ironisk bok, så gir den samtidig inntrykk av et underliggende, mørkere alvor, og jeg oppfatter dette alvoret som knyttet til denne tematiske koblingen av det religiøse og det erotiske. Den erotiske ladningen er for øvrig mye mer eksplisitt enn noe man kan finne hos Björling. Pedersen kan for eksempel skrive slik: «Og et alter er, så tvedelt i den våte drøm, så avkledd i det rungende stønn.»

Jeg synes det er tøft og faktisk ganske forfriskende med en debutant som tør å forholde seg så aktivt til annen litteratur som Yngve Pedersen gjør. Det litterære arvegodset i Lysning Forelder opptrer overført til en annen kontekst, en annen tid, et annet språk, og denne forflytningen, sammen med en ikke uten videre avgrensbar individualitet, sikrer bokens egenart.

_______________________________
Mariann Enge, 01.08.02