Oversettelsens umulighet, diktningens mulighet

En kortere versjon av omtalen er publisert i Morgenbladet, 30.08.02

Friedrich Hölderlin: Sånger
Gjendiktet av Aris Fioretos
FIB:s Lyrikklubb 2002

«Allt jag ber om är att detta blad läses med välvilja. Då kommer det säkert inte att framstå som ofattbart, än mindre väcka anstöt. Om någon ändå skulle betrakta språket som alltför ovanligt måste jag erkänna: jag kan inte annat.» Dette skriver Hölderlin innledningsvis til hymnen «Friedensfeier». Jeg legger merke til den litt ambivalente tonen: på den ene siden ber Hölderlin leserne avvergende om unnskyldning, men idet han ser for seg at noen likevel blir støtt, fraskriver han seg skylden i et «jeg kan ikke annet». I den utsatte posisjonen Hölderlin befant seg i, var det kanskje nødvendig å forstå seg selv som en slags profet og diktningen som en skjebne?

Friedrich Hölderlin (1770-1843) opplevde både historiske omveltninger og personlig motstand. Etter vandringer til fots over Alpene til Sveits og Frankrike og siden tilbake igjen til Tyskland (1801-03), var han fysisk og mentalt nedbrutt. På denne tiden gikk han likevel inn i en svært intens arbeidsperiode, bl.a. med oversettelser av Pindar og Sofokles samt med storparten av de hymnene som Friedrich Beißner utgav i 1943 under tittelen vaterländische Gesänge, og som Aris Fioretos nå har gitt ut et utvalg av i svensk gjendiktning. Betegnelsen er hentet fra et brev Hölderlin selv skrev til sin forlegger i 1803, hvor han omtaler «de fosterländska sångernas höga och rena jubel». I 1806 ble Hölderlin hospitalisert i Tübingen – med diagnosen ungdomssløvsinn, og han rakk ikke å fullføre og utgi disse diktene i noe definivt «verk». Først i 1913 ble hymnene gjort tilgjengelige i en samleutgave redigert av Norbert von Hellinggrath.

Nettopp den «uvanlige» og «uferdige» karakteren til Hölderlins sene hymner, gir dem på den ene siden et påfallende modernistisk uttrykk; selv om de er skrevet over hundre år tidligere, virker de omkring første verdenskrig nærmest som samtidige med utgivelser av f.eks. Rainer M. Rilke og Georg Trakl. På den andre siden bereder de grunnen for en svært produktiv resepsjonshistorie, som går over tekstkritiske og filologiske utgivelsespolitiske diskusjoner, til ideologiske, eksistensialistiske og dekonstruktive fortolkningsutkast. Mange kan nevnes: Nietsche, Benjamin, Heidegger, Adorno, Paul de Man. Selv kom jeg baklengs til Hölderlin gjennom Paul Celan; i mange av hans dikt høres ekkoer fra dikterhøvdigen, men da alltid med en sterk bevissthet om vilkårene for å tale etter forgjengerens forstummelse og galskap, etter noen historisk rystende og nesten u-tematiserbare hendelser.

Mange av Hölderlins dikt handler om «metaforen» - (u)muligheten av overføring, transport, møte. Dikteren er den utsatte formidleren mellom ytterpoler: guder og mennesker, øst og vest, gresk gullalder og europeisk nåtid. I diktene manifesterer formidlingsforsøkene seg som en pendling mellom minne og foregripelse: «profetiskt, drömmande», som det heter i «Nymfen Mnemosyne». Overgang krever mot og balansekunst: «och utan fruktan tar sig / Alpernas söner fram över avgrunden / på bräckligt byggda broar» heter det i «Patmos». Fioretos vektlegger i et vakkert etterord uværets betydning i Hölderlins diktning. Han siterer Benjamin, som sier «att på de områden som vi har att göra med finns det endast kunskap blixtlikt. Texten är den länge efteråt mullrande åskan.» Teksten står i forsinkelsens tegn; den er tordenens rummmel/mummel som følger etter innsiktens lynnedslag i bevisstheten. Fioretos sier følgende: «Hölderlins hymner: en åska som sjunger.» Hölderlin er seg imidlertid bevisst at formidlerrollen krever balansekunst. Det er farlig å komme den guddommelige ild for nære, et overmot som kan straffes med blending, blindhet, galskap. I et brev til Böhlendorff 1802 skriver Hölderlin at «som man säger om hjältar kan jag nog säga att Apollon slagit mig». Slike utsagn og sene dikt som f.eks. «Hälfte des Lebens», er det nok fristende for en biograf å tolke i retrospektivt lys: Hölderlin forutså sin dystre skjebne, og arbeidet inspirert intenst de siste årene under en akutt fornemmelse av å ha fått en frist.

Hölderlin har blant annet latt seg inspirere av den greske korlyrikeren Pindars stil – dette gjenspeiles i bruken av uvanlig setningsstruktur, i den lite strømlinjeformede, men likevel strengt disiplinerte metrikken, i vekslingen mellom lange og korte perioder, mellom beskrivende/hyllende ledd, spørsmål og utrop. Syntaktisk inversjon er et grep Hölderlin ofte bruker; utsettelsen av subjektet gjør noe med tidsfølelsen og diksjonen i diktene. Et eksempel er Patmos' åpningsvers: «Nah ist / und schwer zu fassen der Gott.» Fioretos bevarer i den svenske gjendiktningen subjektets posisjon, men ikke verbets: «Nära / och svår att fatta är Gud.» Tilsvarende åpner diktet «Nymfen Mnemosyne»: «Reif sind, in Feuer getaucht, gekochet / die Frücht und auf der Erde geprüfet ...». Her gir Fioretos slipp på subjektets utsatte posisjon: «Mogna är frukterna, i eld doppade, kokta / och prövade på jorden ...»

Den betydningsmessige kompresjonen og syntaktiske kompleksiteten i diktene til Hölderlin, gjør ham til en forløper for en modernistisk høystil der selve mangelen på oversettbarhet blir stående som et slags kvalitetskriterium. Som nevnt er metaforen, transporten, i videste forstand oversettelsen et viktig tema hos Hölderlin. Hans egne oversettelser av greske tragedier – og Pindar – ble oppfattet som aparte i samtiden. Også de ble «oppdaget» først på 1900-tallet, og det var Walter Benjamin som artikulerte best Hölderlins oversetteridealer: å tøye det egne språket, vide det ut, tilføre det noe, gjennom å bevare «det fremmede i det egne». Dermed kan det se ut som om Fioretos har valgt en motsatt linje av hva Hölderlin selv ville ha gjort? Gjør han hymnene for motstandsløse på svensk, for sangbare?

I sin bok om Hölderlin fra 1995 kommenterer litteraturprofessor Arne Melberg bl.a. noen strofer fra «Der Rhein». Melberg sier: «Jag har försökt översätta Hölderlins vers efter bokstaven, och med stora svårigheter - som en illustration till den syntaktiskt oöverskådliga 'hymniska' stil Hölderlin gick in i efter 1800.» I en note her bemerker Melberg at en «poetiskt rättvisande tolkning finns av Aris Fioretos». La meg her først sitere noen vers av Melbergs filologisk «bokstavelige» oversettelse, og deretter Fioretos' «poetiske» gjendiktning av en spesielt komplisert setning i «Der Rhein». Dikteren apostroferer her Rousseau, som for Hölderlin formodentlig står som en vellykket formidlingsfigur, en slags halvgud.

[...]
Men vem, hur, Rousseau, som, åt dig,
oövervinnerligt själen,
den starkt uthärdande blev,
och säkrare sinne
och ljuv gåva att höra,
att tala så, att han ur helig fullhet
likt vinguden, dåraktigt gudomligt
och laglöst ger det, de renastes språk,
begripligt till de goda, men med rätta
slår de respektlösa med blindhet,
de vanhelgande drängarna, vad kallar jag den främmande?

[...]
Men den vars själ
likt din, Rousseau, är oövervinnerlig,
stark och tålmodig,
som har ett lugnt sinne
och den ljuva gåvan att lyssna
och tala så att han ur helig fullhet
lik vinguden, laglös och gudomlig
i sin dåraktighet, låter de goda förstå
de renastes språk, men med rätta bländar
de vanvördiga trälarna som ej visar aktning,
vad skall jag kalla denne främling?

Visselig får Melberg illustrert sitt poeng, at Hölderlins hymner er holdt i en syntaktisk uoverskuelig stil. Samtidig må det vel bemerkes at det tyske språket gjennom sin grammatikalske struktur (bl.a. kasus) tillater større syntaktisk kompleksitet - uten at setningene faller fra hverandre – enn svensk gjør. Nettopp derfor kan man nok mene at Fioretos' valg virker berettigede. Han har i stor grad klart å bevare det parataktiske ved Hölderlins setninger – det at alle innskutte ledd ikke derfor er underordnet i et hierarkisk system, men åpner i flere retninger. Gjennom rytmer og alliterasjoner lar han det hymniske og klassiske tone på svensk, og kanskje han gjør hymnene mer velklingende enn nødvendig. Samtidig følger han alle Hölderlins forbehold og vendinger med bindeord som «ty», «men», «dock», «dessutom», «och», «samt».

Noen av de sene hymnene har også Torgeir Skorgen gjendiktet (Samlaget 1996), og all ære til ham for dét. Skorgen har langt på vei vært omhyggelig med å ivareta syntaktisk invertering av subjekt og objekt i sin nynorske gjendiktningen, og dermed også Hölderlins karakteristiske aksentuering. Sammenligningene under tjener egentlig mer til å illustrere noen vellykkede poetiske valg hos Fioretos, enn til å rakke ned på Skorgens innsats. I oversettelsen av «Der Ister» heter det hos Skorgen: «For elver gjer landet lagleg / for dyrking. For når graset veks, / og dyra vil kome til dei / om sommaren for å drikke, / går nemleg menneska med.» Her har Skorgen lagt inn flere litt for insisterende bokstavrim, samtidig som hyppigheten av ordet «for» virker forstyrrende. Fioretos' versjon virker lydlig og rytmisk mer bevisst, det kan også virke som han tydeligere resonnerer på den bibelske salmediktningen: «Ty floder gör marken / fruktbar. Om örter växer / och djuren söker sig till vattnet / om sommaren för att dricka, / beger sig även människor dit.» Jeg synes også Skorgen oftere enn Fioretos reduserer betydningsmangfoldet, fortolker innsnevrende, eller legger inn allusjoner for egen regning: det er irriterende når Skorgen i diktet «Patmos» f.eks. oversetter Hölderlins korte, konstaterende «Denn alles ist gut. Drauf starb er» med «For alt er såre godt. Sidan døydde han». Da blir Fioretos' «Ty allt er gott. Därpå dog han» langt å foretrekke. I den følgende strofen i «Patmos» står det hos Skorgen: «For den kongelege sløkte no / den solfylte dagen, og splintra med guddommeleg smerte / det beintstrålande septeret sjølv». I originalen står det å lese: «Denn itzt erlosch der Sonne Tag / der Königliche und zerbrach / den geradestrahlenden / den Zepter, göttlichleidend, von selbst.» Verbet erlosch er intransitivt, så det er drøyt å gjøre den kongelige til et overordnet subjekt i setningen. Fioretos vokter seg vel for å legge inn et hierarki der Hölderlin ikke har lagt opp til det; isteden tyr han til passiv form, og ivaretar sidestillingen: «Ty nu släcktes solens dag, / den kungliga, och spiran, / den rakstrålande, bröts sönder / i gudomligt lidande, av sig själv».

Aris Fioretos har lenge vært opptatt av Hölderlin, og noen av diktene i Sånger har vært utgitt tidligere i tidsskrifter og i en bibliofilutgave med illustrasjoner av Håkan Rehnberg. I etterordet sier Fioretos at han har konsultert de ulike Hölderlin-utgavene (Beißner, Sattler, Uffhausen) «och valt varianter som förefallit fruktbara ur ett såväl filologiskt som poetiskt perspektiv». Fioretos er uten tvil en verdig gjendikter av Hölderlins senhymner, og det merkes at han har levd lenge med stoffet. Kanskje savner jeg en sterkere fornemmelse av «det fremmede i det egne», kanskje yter gjendiktningene litt for lite motstand, kanskje gjenfinner jeg ikke nok av Fioretos' besnærende teoretiske fascinasjon for bruddet og «det sublime» i hans egen oversetterpraksis? Om det kunde mycket sägas.

_______________________________
Kari Løvaas, 03.09.02