De gode, de verdige og de representative

Poesi Nå. Det beste 2002, Brit Bildøen, Trond Haugen og Marit Borkenhagen (red.)
Den Norske Lyrikklubben 2003
Samtalen er redigert av Paal Bjelke Andersen

Poesi Nå. Det beste 2002 er den andre i rekken av det som ser ut til å bli en årlig utgivelse fra Den Norske Lyrikklubben. I år som i fjor inneholder den dikt fra 10 diktsamlinger: Hanne Bramness: Regnet i Buenos Aires, Pedro Carmona-Alvarez: Clown Town, He Dong: Tåkesommerfugl, Tone Hødnebø: Stormstigen; Terje Johanssen: Forskjellig musikk, Aasne Linnestå: Stanislaw - En forestilling, Steinar Opstad: Synsverk, Torgeir Schjerven: I anledning dagen, Jan Erik Vold: Tolv meditasjoner og Gunnar Wærness: Takk. Seks etablerte forfatterskap og fire mindre etablerte: Carmona-Alvarez, He Dong, Linnestå og Wærness, som alle er representert med sin diktbok nummer to. I tillegg har redaksjonen inkludert det de kaller «Bonusspor»: to tekster fra rap-gruppa Tungtvanns CD Mørketid. Poesi Nå. Det beste 2002 er redigert av Marit Borkenhagen, redaktør i Lyrikklubben; Brit Bildøen, forfatter og Trond Haugen, medredaktør for Vinduet, påtroppende leder for Kritikerlaget og representant i innkjøpsordningens vurderingsutvalg for lyrikk.

Deler av nypoesi.nets redaksjon, Knut Oterholm, Kari Løvaas og Paal Bjelke Andersen, møttes i midten av mars for en samtale om boka. Det følgende er en redigert versjon av denne samtalen.

Knut: Det er ikke noe nytt fenomen dette med lyrikkantologier som forsøker å si noe om samtidens poesi. I 1968 var Paal Brekke redaktør for antologien, Norsk lyrikk nå og i 1969 redigerte Paal Helge Haugen Den nye norske poesikatalogen, som nok var en mot-antologi til antologien fra året før. De inngikk på den måten tydelig i den litterære offentligheten. Sånn sett kan det være interessant å diskutere Poesi Nå som bok i en tilsvarende, men ulik, offentlighet i 2003.

Kari: 60-tallet regnes jo som en slags gullalder for poesien, med Profil-generasjonen og forfattere som Jan Erik Vold, Paal Helge Haugen, Eldrid Lunden og Kjell Heggelund. Man kan kanskje spørre seg om det er en grunn til at man tar opp igjen tradisjonen med lyrikkantologier akkurat nå?

Paal: Fordi vi befinner oss i en brytningstid tilsvarende den på slutten av sekstitallet? Jeg vet ikke helt. Selv om redaksjonen innledningsvis hevder at «det er noe som om noe står på spill i den norske poesien» må jo Poesi Nå kunne sies å være et produkt av den institusjonen Paal Helge Haugens antologi definerte seg i imot.

Kari: Ja, Poesi Nå gis ut av en bokklubb som først og fremst gjør et grep for å tydeliggjøre poesilandskapet og gjøre det mer tilgjengelig for et publikum, det er ikke så mye en gruppe med engasjerte poeter som vil profilere seg. Og det sier kanskje noe om at landskapet og den litterære konteksten er annerledes nå enn på 60-tallet.

Paal: Det kan jo være interessant å se på hvem dette publikumet er, altså hvem boka er henvendt til, og kanskje kan det også si noe om hva slags bok dette er.

Knut: Jeg har en følelse av at de mest treffer bokklubbmedlemmene, og kanskje biblioteksbrukerne, men at redaksjonen også ønsker å kommunisere med den litterære offentligheten. Et eksempel kan være presentasjonen av Steinar Opstad, som er den eneste av presentasjonene som griper inn i den litterære offentligheten, det vil si inn i den debatten som har vært rundt boka. Den tar til og med en posisjon i diskusjonen. Kontrasten til presentasjonen av He Dong er slående, både i volum og kvalitet.

Kari: Jeg har en fornemmelse av at representativitet er et viktig kriterium. Og kanskje har det med hvem boka er henvendt til å gjøre? Det kan virke som de skal ha et visst antall unge, et visst antall etablerte, en viss spredning i type format; de skiller mellom korte kompakte dikt som Hødnebøs og Opstads og lange ekspansive og det de underlig nok kaller «totalitære» prosjekter som hos Schjerven, Linnestå, Carmona-Alvarez. Personlig savner jeg f.eks. Bjørn Aamodt, som etter min mening ga ut en svært god diktsamling i fjor. Men, hvis jeg skal være litt spekulativ, har han kanskje måttet vike plassen for Jan Erik Vold og Terje Johanssen i potten for etablerte, mannlige lyrikere som har blitt hedret før. Atom er heller ikke en diktsamling som i like stor grad som andre diktsamlinger av Aamodt kunne ha gått inn i en kategori som «arbeiderlyrikk».

Paal: Bjørn Aamodt er nevnt i forordet, i likhet med Yngve Pedersen og Stein Mehren.

Kari: Ja, Stein Mehren ville også gå inn i en «etablert»-pott. Og, for igjen å være litt spekulativ, dersom han hadde blitt valgt ut, ser jeg for meg at begrunnelsen paradoksalt nok ville kunne ha med nyhetsverdi å gjøre; Mehren har jo opplevd en slags «renessanse» hos enkelte kritikere, som mener at han lenge har vært underkjent i offentligheten. Likevel har jeg inntrykk av at redaksjonen i Poesi Nå har vært rimelig selvstendig i sine vurderinger og ikke har lent seg mot resepsjonen i særlig grad. Den kanskje mest påfallende utelatelsen i Poesi Nå er Terje Dragseth med samlingen Logg. Selv om han også er en etablert, mannlig poet, er det flere forhold som skulle tilsi at han ble valgt ut. En del kritikere har vurdert fjorårets utgivelse som et høydepunkt i forfatterskapet. Samtidig er han en viktig representant for det «totaliserende» prosjektet redaksjonen snakker om, tendensen til å skrive lange dikt. Men når jeg nå spekulerer på hvorfor enkelte gode diktsamlinger ikke er med, er det ikke dermed like lett å foreslå hvilke som skulle gått ut. Slik sett har redaksjonen hatt en vanskelig jobb, noe de også tar høyde for i forordet.

Knut: En innvending mot fjorårets utgivelse var fraværet av de unge stemmene? Det ble også stilt spørsmål ved hvorfor det bare var poesi utgitt i bokform som var tatt med. I år har man spredd utvalget litt mer, og man har med raptekster på slutten. Man kan jo si at redaksjonen har vært lydhør? Det er fint det. Men de navnene som Kari nevnte kunne absolutt vært med. Dragseth burde i alle fall vært nevnt.

Paal: Eller hva med Rune Christiansen? Men jeg synes egentlig ikke det er så interessant hvem som er med og hvem som ikke er det. Jeg er helt klart uenig i deler av utvalget, men samtidig får jeg ikke helt tak i hvorfor det har blitt som det har blitt. Uansett er vel ingen av de representerte bøkene dårlige. Det er mulig det er å be om en helt annen bok, et annet konsept og kanskje også et annet publikum, men hvis Poesi Nå faktisk skulle leve opp til tittelen burde den vel egentlig inkludert hele det poetiske feltet. Ikke bare hvilke bøker redaksjonen synes var best, men også hvilke bøker den litterære offentligheten har hatt forventninger til, men som ikke har innfridd; hvilke bøker og emner som har blitt debattert i offentligheten; hvilke bøker som ikke har vært framme i offentligheten, men som redaksjonen mener burde ha vært det, hendelser, opplesninger, og selvfølgelig mulige tendenser. Nå kommer riktignok redaksjonen inn på en mulig tendens ved at de skiller ut Torgeir Schjerven, Aasne Linnestå og Pedro Carmona-Alvarez' bøker som eksempler på at «det lange diktet vinner innpass» og en påstand om at dagens poesi «blir møtt av så ulike vurderinger i den norske litterære offentligheten». Men jeg synes ikke de oppnår særlig mer enn å pirke borti disse fenomenene. Det hadde for eksempel vært veldig interessant med et forsøk på å si noe om hvorfor og hvorfra det lange diktet kommer og hvordan det lange diktet fungerer annerledes, gjør noe annet enn det korte. Eller hvorfor storheter som Jan Erik Vold, Bjørn Aamodt og Steinar Opstad har fått såpass blanda kritikk. At redaksjonen implisitt polemiserer mot Espen Stuelands ganske så negative kritikk av Opstads bok i Klassekampen funger kun som en apologi for denne ene boka og som et enslig eksempel på redaksjonens påstand om at dagens poesi «blir møtt av så ulike vurderinger i den norske litterære offentligheten». Jeg kunne ønske meg større kontekstualisering, en påpekning og problematisering av de fenomenene og mekanismene som konstituerer «norsk poesi nå». Når det er sagt må det tilføyes at nettsidene til Lyrikklubben delvis har en slik funksjon.

Knut: Forordet til Poesi Nå preges av pragmatikk, men uten at det nødvendigvis er negativt. Noe er svært forståelig, mens noe virker mer underlig. Kanskje er opplevelsen av pragmatikk også en virkning av at kriteriene eller ordene som oppstilles er uvanlige og derfor vanskelige å tenke på som kriterier i forbindelse med poesi. Redaksjonen vil ikke putte lyrikken inn i «umulige kategorier» som bra eller dårlig og foreslår i stedet to ord som de henter fra Staffan Söderbloms innlegg på et poesiseminar arrangert av Lyrikklubben i fjor høst: tillit og mistro. Ordene er i seg selv vanskelige som poesikriterier og blir kanskje enda vanskeligere fordi Staffan Söderblom, så vidt jeg husker, brukte dem annerledes enn det redaksjonen gjør. Han knyttet ordene opp mot språkforståelsen hos lyrikerne, for å skille mellom poeter med tillit til språket og poeter uten. Redaksjonens bruk av ordene tillit og mistro leder heller tankene mot en form for bekjennelseslitteratur, hvor man inngår en leserkontrakt. De opplyser om at utvalget er basert på tillit og mistillit mellom dem selv og tekstene de har lest, for så å be leserne om deres tillit: «Likevel håper vi på tillit fra det poesilesende publikum når vi våger å presentere vårt utvalg fra årets ti beste diktsamlinger».

Kari: Jeg syns retorikken i forordet bærer preg av at redaktørene gjerne vil gjøre mange til lags og komme en eventuell kritikk i forkjøpet. Etter at de har innrømmet at det «fantes flere bubblare som like gjerne kunne vært med, men som forsvant i redaksjonell enighet og uenighet, under tunge sukk og lange øyekast», sier de at de «likevel» håper på tillit. Dette «likevel» gjør meg som leser villrådig.

Paal: Ja, forordet sier to ting på en gang: Innledningsvis kan man lese at de har forsøkt å finne ti gode og verdige og representative samlinger. I avsnittet etterpå blir dette til «årets ti beste diktsamlinger». Det største problemet her er vel at kriteriene for utvalget blir utydelige. Prøver de å gi et representativt bilde av poesiåret 2002, har hensikten vært å framheve noen spesielle tendenser eller interessante bøker, eller har de villet plukke ut de beste bøkene? Det virker vel egentlig som om de har forsøkt å få til alt dette på en gang og dermed blir også boka utydelig.

Kari: De kunne jo ha involvert diskusjonen i forordet, slik at vi kunne få del i hvilke diktsamlinger de var uenige om, hvilke som ble «skubbet opp og ned på notatblokkene». De har faktisk skiftet meninger underveis i diskusjonene. Hvordan har de overbevist hverandre om at den eller den diktsamlingen skal med eller ikke? Hvis vi hadde fått del i diskusjonen, kunne vi samtidig sett hvordan kvalitetskriterier anvendes og tøyes i praksis. Dette handler også om overtalelseskunst, om at de som utvelgere er med på å skape den gode lyrikken, fordi de er med på å definere og si til folk hva den er.

Paal: Som et apropos: i kunstlivet snakker man om at kuratoren har blitt stjerne, at kuratoren i like stor grad som kunstnerne setter sin signatur på utstillingen. Og strengt tatt er det jo dette redaksjonen har gjort, de har komponert og satt sin signatur på en ny tekst. Problemet er vel at forordet heller kludrer til redaksjonens signatur enn tydeliggjør den.

Kari: Jeg har lyst til å gå litt mer konkret inn på hvordan forordet er komponert. Jeg har særlig lagt merke til hvordan de bygger overganger mellom omtalene. Det kan være helt tilfeldig, som når de, etter å ha beskrevet spurvenes betydning i Tone Hødenbøs diktsamling, via en karakteristikk av diktene som «språkspurver», går over til Terje Johanssen med følgende setning: «Også hos Terje Johanssen finner vi spurver». Deretter suser de av gårde med en konstatering av at «det er illevarslende mange fugler» i diktsamlingene de har lest. Hos Bramness er det stæren, sier de, og hos både Johanssen og Opstad er det svanen. Dermed er grunnen beredt for en ny overgang, fra Johanssen til Steinar Opstad. En annen observasjon de gjør seg, er at det er mye vær i norske diktsamlinger. Dermed har de nok et motiv å bygge overganger på: De tåkete grå dagene hos Linnestå, via en konstatering av at det finnes hvit skodde hos Carmona-Alvarez, til en, unnskyld uttrykket, ullen beskrivelse av He Dongs «korte, nærmest meditative» naturlyrikk hvor alt er pakket inn i tåke, over til Hanne Bramness: «Så går vi inn i regnet og natten». Fra en konstatering av at Bramness «slår hull i natten», kommer så en festlig overgang til Gunnar Wærness: «Hos Gunnar Wærness er det kanskje ikke hullene i natten som gir leseren følelsen av å kunne puste fritt, men hullene i poesien.» Hvordan kan de utlede fra bruk av større og mindre mellomrom og signaler til leseren om pausering, pustepauser, at det er hull i poesien? Hva er det? Det er flere eksempler på at de bruker uklare metaforer for å beskrive hva diktene gjør.

Knut: Det kan jo hende at vi ikke kjenner en århundrelang spurvesymbolikk... Hødnebøs diktsamling var et høydepunkt for meg i fjor, men jeg fikk ikke med meg veldig mye om disse spurvene. Fokuset virker litt tilfeldig...

Kari: Jeg har også lagt merke til bruken av uttrykket «total». Disse diktene som de kaller totalitære har bare det til felles at tekstene ikke er satt opp som skulpturale enkeltdikt. Når de sier om Carmona-Alvarez at han praktiserer en usystematisk systematikk, hva er totaliserende ved det? Når de snakker om totalitet i forhold til Torgeir Schjerven har det kanskje noe med de barokke titlene å gjøre, samt konseptet: dagene. Men hva er det som gjør at Schjervens samling kan nevnes i samme åndedrag som for eksempel Aasne Linnestås, som snarere er fragmentert enn totaliserende, idet den mer ligner på en collage eller montasje?

Paal: Ja, ordvalget er merkelig, man kan like gjerne lese dem som anti-totalitære, som demonstrasjoner av hvordan de store strukturene sprekker opp og kommer til kort. Eller rettere sagt som tekster i spenningsfeltet mellom ambisiøse, overgripende strukturer og ideer og detaljer. For eksempel hvordan Schjerven i et av de dikta som mest eksplisitt forholder seg til tragedien 11. september bryter ut i tirader hvor poetiseringen tar overhånd: «Ikke // i det blå fra blått til blått, men fra null til blått, / fra brann til blått, fra blått til brann, etasje / for etasje ned, et skred». Poesien og verden går ikke nødvendigvis i hop her, men står like mye i et spenningsforhold til hverandre. Jeg synes det fortjenestefulle med I anledning dagen er at den nettopp utsetter seg for denne risikoen, ikke at den i et totaliserende prosjekt utnytter maksimalt «poesiens evne til å kunne besvare» historiske hendelser som 11. september eller lar rytmen snuble litt «som for å advare mot sin egen skjønnhet», slik redaksjonen påstår i forordet, men at den snarere utprøver poesiens evne til å gå i dialog med en slik dato. Og til tider mislykkes dialogen, kanskje den til og med begår poetiserende overgrep, opptrer umoralskt og egenrådig. Jeg synes det er en tendens i forordet til at ordet «poetisk» i seg selv fungerer som et kriterium.

Kari: Det er en ambivalens her, for på den ene siden signaliserer de en åpenhet i forhold til at de vil inkludere eksperimenter og nye måter å skrive dikt på, på den annen side brukes det i stor grad tradisjonelle kriterier i hvordan de omtaler diktene, og det kan gå på så banale ting som adjektiver: «meditativ» opplever jeg f.eks. som et plussord, mens i utsagnet «pratsomme, men ofte skjøre» er «pratsom» minusord og «skjør» plussord. Og når de bruker adjektiver som «nydelig», «fantastisk og sjelden ambisiøs»...

Paal: Når det gjelder boka til Aasne Linnestå synes jeg egentlig det mest interessante ved den er det som ikke er «poetisk», det som i tradisjonell forstand ikke bekrefter poesigenren, men heller stiller spørsmål ved hva som er poesi, hva som er det poetiske. Det Schjerven og Linnestå har felles er vel heller at de lar ett tydelig definert element fungere som overbygning for hele boka, for hvordan teksten produserer betydning.

Kari: Men det gjelder jo de fleste som skriver korte dikt også.

Paal: Ja, det har du vel rett i. Men det som er poenget her er vel at det har kommet til en del bøker hvor det jobbes med lange strukturer som skiller seg fra syklusens strukturering av mer punktuelle dikt, men uten at det nødvendigvis er snakk om lange dikt. Øyvind Rimbereid skriver lange dikt, hvor endringene internt i en lang tekst er helt vesentlig for hvordan diktet virker, og jeg er tilbøyelig til å si det samme om de to siste bøkene til Terje Dragseth. Mens bøkene til Carmona-Alvarez og Linnestå mer dreier seg om konstellasjoner av til dels kontrasterende tekstflater, om å skrive bøker og ikke lange dikt - selv om det lange diktet er én type tekstflate hos Carmona-Alvarez og deler av Linnestås samling ligger ganske nært opptil en del prosadiktsykluser vi har sett de siste åra. Og jeg synes jo at redaksjonen gjør helt riktig i å framheve denne tendensen.

Kari: Dette antyder kanskje at lyrikkbegrepet er i ferd med å utvides. Da kan man igjen gå tilbake til 60-tallet og Paal Helge Haugen som skrev en bok som het Anne. Det er en slags montasje, det ble kalt punktroman; men hvis den ble gitt ut i dag, kunne den gjerne ha gått inn i en poesi-antologi. Den kan rent teknisk kanskje sammenlignes med Aasne Linnestås bok. Det er en tekst hvor han siterer fra dødsattester, Pontoppidan, salmer osv.; dette monteres sammen med jeg-personens egen poetiske stemme. Det ville kanskje ikke bli kalt en diktsamling på 60-tallet, men nå kunne den ha blitt det.

Knut: Sånn sett, hvis man hadde kalt boken «ti interessante diktsamlinger», så ville Linnestås bok utmerket seg. Den fungerer jo som en kommentar til biografi-sjangeren. Romaner som blander seg inn i biografier er vi mer vante med, men det er sjelden man finner det i lyrikken.

Kari: I fjor høst var det et program på Ordfront hvor de skulle kåre årets beste dikt, og da trakk Eirik Vassenden fram Ingvild Burkeys bok som ikke gir seg ut for å være lyrikk, men som han leste som årets beste dikt. Hvis Burkey hadde skrevet lyrikk på omslaget av den boken så hadde kanskje tekster derfra kommet med i denne utgaven av Poesi Nå? Det er jo definisjonsproblematikk alt dette her, det handler om kriterier for hva som kan kalles lyrikk. Er det behov for noen grunnlagsdiskusjoner om kvalitetsvurdering?

Paal: Det har kanskje noe å gjøre med at det etterlyses normative kvalitetskriterier der man egentlig trenger deskriptive, at man forventes å skille godt fra dårlig der et prosjekt i første omgang trenger formidling, kontekstualisering og etablering. Og så ender man opp med essensialiserende kvalitetskriterier, et «her er det mye poesi, men der er det lite» som egentlig bare viser til de genrebekreftende elementene i tekstene, mens mange av tekstens kvaliteter kan ha med hvordan den utfordrer genren å gjøre, med et utsigelsesmodus som ikke uten videre er «poetisk».

Kari: Sånn sett kan man komme tilbake til dette kurator-eksempelet fra kunstverdenen. Man kan tenke seg boken som et parallelt univers til utstillingslokalet, og at det som skjer i en del nye «eksperimentelle» diktsamlinger kan sammenlignes med en type konseptkunst, at man utnytter forventingene et publikum har når de går inn i et rom som heter «kunstutstilling»; hva skjer hvis man plasserer noe i det rommet som bryter med forventningene om hva som skal være der?

Paal: Ja, boka til Linnestå er et godt eksempel på det, som dessverre også sier noe om Poesi Nås begrensninger. Stanislaw bryter på mange måter med det konvensjonelle diktbokformatet, ved at det er en masse fotografier av Witkiewicz i boka, ved at tekstene er satt med ulike typer og ulikt oppsett og ved at det er flettet inn en del sitater, elementer som er helt vesentlige for hvordan leseren tilegner seg boka. Det eneste sporet etter dette visuelle aspektet ved Stanislaw i antologien er en litt trangere blokkjustering i to av dikta. Ellers er tekster med avvikende oppsett utelatt på et tilfelle nær, og der har denne ene teksten blitt gitt samme typer som resten av diktene i Poesi Nå. Dessuten, det siste diktet i utvalget består hovedsakelig av et sitat fra en av Witkiewicz’ egne tekster, men i antologien mangler opplysningen om dette. Sånn sett sementerer Poesi Nå den institusjonaliserte poesiboka som Stanislaw problematiserer.

Kari: Det er jo sannsynligvis også et pragmatisk hensyn, at de ikke har økonomi til å gjengi bilder f.eks. Dette gjelder også for Tungtvann-tekstene som de har inkludert som et slags «bonusspor». De har riktignok tatt høyde for i innledningen at teksten fremstår annerledes isolert fra fremføringen. Men som sådan syns jeg ikke tekstene er så gode at de forsvarer en plass blant «årets beste dikt». Her støter vi igjen på begrensningene som ligger i antologiutgivelser; flere av de tekstene som inkluderes vil bli redusert av at de presses inn i et strømlinjeformende format.

Paal: Nå ser jeg jo ikke noe galt i det at dikta skifter utseende når de trykkes i en annen bok. Men i og med at Poesi Nå foregir å presentere de 10 beste bøkene og gjør et så pass stort nummer av at «år 2002 presenterer et påfallende mangfold og variasjon når det gjelder måter å skrive poesi på», så virker det litt merkelig at de ikke bestreber seg på å vise hvordan bøkene presenterer de enkelte tekstene. Jeg blir litt forvirret av praksisen: de har beholdt en hel sekvens hos Jan Erik Vold og tre hele hos Schjerven, men klippa og limt hos Carmona-Alvarez, uten å angi hvor, tvert i mot har de sammenklipte sekvensene fått samme oppsett som de som er gjengitt i sin helhet; de har beholdt det visuelle utrykket hos He Dong, med kinesiske skrifttegn på den ene siden av oppslaget og den norske teksten på den andre, men ignorert det visuelle hos Linnestå; og hos Hanne Bramness virker det som om de har forsøkt å slå to fluer i et smekk ved å gjengi de tre første dikta i samlinga og dermed vise hvordan teksten jobber gjennom gjentakelsen av ord og metonymiske forskyvninger, for så å klippe sammen én tematisk og kanskje litt for entydig lenke av resten. Det er ikke nødvendigvis noe galt i dette, for eksempel er det mye ved hvordan Carmona-Alvarez' tekst i utgangspunktet er strukturert som gjør det vanskelig å si hvor noe slutter og noe annet begynner, avgrensningene virker litt tilfeldige, og til en viss grad har redaksjonen lykkes i å gjengi denne strukturen gjennom utvalget sitt. Men nettopp derfor tror jeg boka hadde vært tjent med en problematisering av redaksjonens grep: Hvorfor et utvalg her og et utdrag der? Har de noen steder valgt de «beste» dikta og andre steder dikt som er representative for hvordan boka er skrevet? Har de tenkt tematisk eller formelt eller begge deler? En tydeliggjøring av slike kriterier ville også sagt noe om hva slags bøker og dikt dette dreier seg om og om hvilke kvaliteter ved de utvalgte bøkene og dikta redaksjonen ønsker å formidle. ____________________________________________________________
Knut Oterholm, Kari Løvaas og Paal Bjelke Andersen, 01.04.03