yvind Berg, William BlakePå bærtur i det indre
Jeg stranda på en fremmed kyst
og så hva jeg fikk se:
en mengde jævelskap
jeg ikke kunne gjøre noe med.

Der blir ungene født i latter
men pulinga er en pine –
som bønder hver høst nyter
frukten av sommerens tunge rutine.

Hvis det nyfødte nor er en gutt
løfter ei kjerring ham opp
og nagler stakkaren til en klippe
og øser opp skrikene hans i en diger kopp.

Rundt hue på'n binder hun torner av jern,
hun spidder føtter og hender
og røsker hjertet rett ut av brystet
for å kjøle ham ned når det brenner.

Hun fingrer fritt med nervene hans
som en megler sjonglerer med tall;
og hver gang han skriker forynges hun
mens han vokser seg stor og kald.

Til han en vakker dag er en ung mann
og hun ei ung møy som er så skjønn
at han sprenger lenkene sine
og binder seg til hennes kjønn.

Nå er han sæd i hver nervebunt
som en bonde planter og sår:
Han bor i henne og hun bærer frukt
som en vanskjøtta urtegård.

De låner spenn til ei trekkfull rønne,
han tæres opp etter kort tid,
fordi han må slite ræva av seg
i alminnelig gjeldsslaveri.

Likevel er han en vakker sjel,
et elskovssjukt øyes skatt,
en fengende sang lagd av sukk  
og stønn fra de elskendes natt.

Og sangen er alt han kan gi,
når fattige fra land og fra by
tigger ham om litt hjerterom:
det er kaldt, og de trenger ly.

De nyter sangen hans, som er så sår –
de tar seg en skikkelig rotbløyte
til ære for jenta som brått springer ut
når kjerringa drar fram ei fløyte.

Jentungen skinner som nyslått gull,
de lyseblå øynene lyner
så ingen våger å røre
dette livet som begynner.

Det begynner med at hun elsker
hvem som helst – bare han vil  
se til å sparke ut verten
som om han var ei dau sild.

Men det er han ikke, han går
og tigger og lar seg bedra,
til han en dag er blind og skrinn –
og treffer ei jente, som gir ham sitt ja.

Den gamle forfrosne kroppen
tar jenta til sitt fuglebryst;
og straks er rønna han bodde i
forsvunnet, med alt begjær og all lyst.

Borte er menneskene, øyet som tømmes
tømmer allting i bunn og grunn;
sansene baller seg sammen i frykt
og den flate jorda blir trill rund.

Stjerner, måne og sol skrumper inn,
det er grenseløst øde og hardt.
Det fins verken mat eller drikke.
Ørkenen er kald og svart.

Og ungjentas honninglepper
smiler som vin og som brød
og frister ham med en ny barndom
og sugende moderskjød.

Så lenge han sluker den vakre
forynges han dag for dag,
mens alle menneskene flakker omkring  
i redsel og hemmelig nag.

Da blir hun redd og stikker av,
og frykten avler et ugjennomtrengelig kratt.
Sjuk av minnet om elskoven hennes
jager han rundt dag og natt.

Kjærlighetshatet forplanter seg
til ørkenen blomstrer full
av en jungel hvor alle kan elske
som villdyr i kull etter kull.

Til han en dag er et spebarn som voktes
av jenta, som nå er gammel og grå:
Her hvor stjerner og sol suser ganske nær,
må hærskarer av elskere gå.

Og trærne ånder ekstase,
og villnisset anger av duft,
og storslagne byer blir bygget,
og folk puster inn giftig luft.

Men de som får se det vrede barn
stivner og gripes av skrekk.
De roper: Se barnet! Barnet er født!
Og alle skynder seg vekk.

For den som rører den stygge ungen
visner straks, fra isse til fot;
i jungelen drives dyra på flukt,
og frukten råtner ved treets rot.

Og ingen kan røre det vrede barn.
Bare ei gammel kjerring har makt
til å nagle pjokken til klippen igjen.
Og alt skjer omatt, som jeg har sagt.
Jeg gikk meg over sjø og land
og is og ørken: Alle mann
så ut som om de gikk og sto
i keiserens nye Ikkeno'.

Og ungene ble født i fryd
men det som fikk folk til å grine
var at de måtte avles først:
Å pule var en pine.

Hvis nurket var en gutt
tok ei kjerring ham
og nagla'n til en stor stein
og blanda skrikene hans til en dram

som ble stivere når han fikk krone
av gammal og rusten piggtråd
og hun grafsa etter hjertet
der han trona som på likstrå.

Hun telte opp nervene hans
som en gjerrigknark teller valuta:
For hvert smerteskrik ble hun yngre
og snart var han en av gutta.

Og siden han var ung og sterk
og hun var så innmari skjønn
sprengte han lenkene sine
og bandt seg til hennes kjønn.

Nå fylte han henne til randen
som millioner gorrkyte
og hun bar selvfølgelig frukt
som stamma fra en annen myte:

For sånn er litteraturen –
det veit vi alle, at
motiv og tema vandrer
som stønn i en elskovsnatt.

De vandrer og stikker seg bort,
og stifter en sinnssvak gjeld
fordi de går god for at alt
og ingenting er seg selv.

Og dette er drikke og mat
for ubemidla og rik
som sånn sett (ureint metaforisk)
kan kle seg i siste skrik.

Men skriket kommer fra hjertet
og munnen til jenta som
brått plopper ut av den fylte
– til bristepunktet – kvinnevom.

Jentungen glinser som rødt gull,
de tindrende øynene blåner
så ingen våger å ta på henne:
folk føler at hun frekt håner

elskoven deres, og alt
som hører elskoven til.
Hun vokser, og sparker ut faren
som ikke vet hva han vil.

Han bare tusler omkring
og glemmer hvor han kom fra
til han en dag er så dum
å gi ei ny kvinne sitt ja.

Den gamle og slitne skrotten
tar dama til sitt tomme bryst
og hun tømmer ham for alt annet:
Alt blir svart, bunnløst og tyst.

Verden er borte, og folk
har rent ut av øyet på'n
men fem sanser knytter seg sammen
til ei rund klode på lån

fra himmelens svarteste høl,
hvor alt er uendelig tett:
Et kaldt og svart ingenting.
Ingen kan spise seg mett.

Men skreppas sukrede lepper
frister som brød og som vin
og smiler til ham som en barndom
og gjør ham til et annet svin.

For nå må han svelge skjønnheten
og gå i barndommen igjen,
mens folk går omkring og skryter
av ikke å ha en eneste venn.

Da får hun hetta og stikker,
og han flakker rundt dag og natt
for minnet om elskoven hennes
stikker som et tornekratt.

At krattet er kjærlighet
og ikke hat er greit nok
for nå elsker alle brått fritt
som om de ikke veit nok.

Og da er han plutselig baby
og jenta er gammal og sur
for hun rommer hele galaksen
hvor elskerne er på tur.

Og trærne er alltid i vinden
men villnisset dufter av anger,
for giftige byer blir bygget
og folk digger dauplatte sanger.

Og de som får øye på barnet
stivner, for det er forgjort.
De skriker: Se, barnet er født!
Og alle skynder seg bort.

For hvis de blir rørt av skrikungen
visner de fra topp til tå,
og til og med dyra flykter:
Det fins ingen hverdag nå.

For sinnataggen kan bare
temmes av kjerringa som
nagler'n til steinen igjen
og tida går, som den kom.