Charles Bernstein revne oversettelsesteppet:
Det homofoniske sublime
Oversatt til norsk av Sigurd Tenningen

Oversettelse er alltid en form for samarbeid: mellom to (eller flere) poeter og mellom to (eller flere) språk. For meg er det viktigste at det nyskrevne diktet fremtrer i sitt «eget» «nye» språk, og ikke som en annenhånds representasjon av noe som først og fremst lever et annet sted. Nøyaktighet er oversettelsens mørkemann; for det som kan bli nøyaktig parafrasert er ikke det «poetiske» innholdet i verket.

Oversettelsen kan egge til å finne opp nye former, strukturer, uttrykk, teksturer og lyder gjennom det (nye) diktet som skrives frem. Dette er å anerkjenne, men også overskride, Walter Benjamins berømte kommentar om at oversetterens berøring ikke bør forbli usynlig eller uhørlig i oversettelsen. Noe av det fremmede ved originalen må nødvendigvis bygges inn i diktet. Når jeg oversetter ønsker jeg å beholde så mye av den originale syntaksen som mulig, særlig hvis den motsetter seg gjengs engelsk; dette kan for eksempel innebære å oversette alle de artikler og kjønn som finnes på fransk men ikke på engelsk. Jeg innser at dette er en form for mani: det er delirium i Jean-Jacques Lecercles betydning, framkalt av oversettelsens ontologiske uutgrunnelighet.

Poeten/oversetteren bør være fri til å gripe inn i prosessen; tilkjennegi hans eller hennes poetiske tilstedeværelse, la diktet forvandles til moden frukt. Jeg begynner alltid med idéen om homofoniske oversettelser som jeg finner i Louis og Celia Zukofskys oversettelse av Catull til engelsk, der lyden av latin overdøver og innhyller den leksikalske meningen. Å la lyden føre er avgjørende, eller ofte avgjørende, for lyden fører ofte til mening. Hver eneste oversetter vet at en oversettelse krever en fortolkning av diktet, fordi ord og uttrykk som er tvetydige i originalen må oversettes på den ene eller andre måten, mens leseren ikke trenger å foreta et slikt valg. Vi må være på vakt overfor oversettelser som er mindre tvetydige enn originalen: oversetterens oppgave er å opprettholde en økonomi av tvetydighet eller uutgrunnelighet så vel som en lydlig dynamikk, og ikke undervurdere disse sidene av prosessen. Vi har mange eksempler på dikt som er oversatt til flytende eller gjengs engelsk som står i skarp kontrast til den vidunderlige driven og motstanden mot assimilering som finnes i det opprinnelige diktet: en kjedelig og reduserende måte å oversette på, men like fullt den «offisielle» måten, den autoriserte metoden.

Selvfølgelig foreslår disse bemerkningene bare én måte å oversette på. Mitt mål er heller ikke at de utelukkende skal kunne brukes på poesi: oversatt filosofi lider kanskje enda større tap enn poesi, om enn bare fordi dens lesere ofte er mindre bevisste på den semiotiske kostnaden av en oversettelse (grovt regnet 3.1459) og enda mindre villige til å innrømme betydningen av det som er uopprettelig.

Muligens reflekterer mine bemerkninger også et amerikansk perspektiv. Fordi amerikansk engelsk er et såpass mangslungent språk med aksenter, syntaks og talemåter både fra mange andre språk og fra avarter av vårt eget, vil mange oversettelser umulig kunne overføre og viderebringe den nyskapende styrken som originalene besitter i deres eget språk. Originalene, som ofte utgår fra fastlagte mønstre for poetisk praksis, bærer en bestemt mening for lesere og lyttere nettopp i avreisene fra denne fastlagte, eller relativt fastlagte bakgrunnen. I amerikansk engelsk har vi ikke noe sammenlignbart rutenett som disse nyskapningene kan leke seg på, og som et resultat virker mange av diktene som samles i introduksjoner og oversettes på den vanlige måten, som svake versjoner av en hvilken som helst amerikansk poesi: man kan bare gjette seg til hva som er interessant ved dem.

Innenfor denne konteksten kan man kanskje tillegge vurderingen av oversettelser et formelt kriterium, nemlig å betrakte oversettelse som et eget medium, og ikke bare en sjanger innen poesien: hva gjør oversettelsen som ikke kan gjøres i noe annet medium?

Dette innebærer muligens også behovet for nye oversettelsesformater, der bruken av ny elektronisk teknologi, som CD-ROM, for eksempel tillater at man kan lytte til at verket blir lest på det originale språket mens man selv ser på oversettelsen – og muligheten av et omfattende ekstramateriale som innebærer forskjellige alternativt figurative, konseptuelle og bokstavlige oversettelser, så vel som et fullstendig noteapparat. Forankringen av oversettelsen i et så tettspunnet tekstlig felt intensiverer muligheten for kulturell utveksling, som igjen kanskje kan motivere kunsten å oversette til fordel for den reduktive konsepsjonen av dikt som lyriske ytringer, løsrevet fra spesifikke steder, språk, stil og historiske øyeblikk.

Diskusjoner om oversettelse er alltid et påskudd for diskusjoner om poesi. Oversettelsesteori er et annet ord for poetikk. Hvis jeg interesserer meg for en bestemt type oversettelse, så er det fordi jeg sverger til en bestemt type poesi. Og hvis jeg misliker en bestemt oversettelsesstil, så er det sannsynlig at jeg også hadde mislikt den samme stilen dersom den «opprinnelig» var skrevet på amerikansk. Under påskudd av oversettelse kan mange ting – ideer, former, innhold – smugles inn i språket; ting som kanskje ellers ikke hadde blitt godtatt eller godkjent hvis de hadde blitt komponert uten rettferdiggjøring av en autoritativ original. Dette gjør selvfølgelig oversettelse til et rikt og verdifullt felt for litterært bedrageri (fra Ossian til Akiri Yasusada). Samtidig er angrep for «troløshet» påskudd for avvisning av en bestemt poetisk stil i oversetterens eget språk, som angriperen synes er uakseptabel, troløs mot hans eller hennes krav til kutyme i det aktuelle språket.  

En av de mest interessante, nyere homofoniske oversettelsene er David Melnicks Men in Aida. Selv om enhver mer enn flyktig lesning av Men in Aida ville påpeke dens forhold til Homer, er det et faktum at det i utgivelsen av verket ikke er blitt nevnt at det dreier seg om en homofonisk oversettelse av Iliaden. Dette reiser spørsmål om hvor vidt slike verk er ment til å stå «alene», eller bare i relasjon til deres kilde. Hva skjer når noen leser Men in Aida og ikke ser forbindelsen til Homer? Er denne lesningen ugyldig? Ønsker ikke Melnick å åpne for dette? Igjen er det et spørsmål om originalen kontra stedfortrederen, for hvilken Andrew Benjamins idé om en «anoriginal» er et så godt alternativ. Er dette det samme som at noen ser Clueless uten å ha noen som helst anelse om Jane Austin? Vi foreldre liker å tro at filmen sender ungdommen tilbake til boka, men dette er også urimelig. Det som virkelig skjer er at vi austinianere blir sendt ut til filmen. Hva er mest verdifullt, originalen eller reproduksjonen (Lori Chamberlins fruktbare lesning av det spørsmålet [i Venuttis samling] hentydet:) kilden eller transfigurasjonen av denne, produktet eller aktiviteten, nøyaktigheten eller utvekslingen? Eller er det originalens forhold til reproduksjonen som er verdifullt; eller den første i kraft av seg selv, men ikke den andre (faren og farens forhold til barnet, men ikke til moren/gjenskaperen? Homofonisk oversettelse er av betydning fordi den kan symbolisere oversetterens hevn: ikke lenger usynlig annet enn gjennom tekstens opasitet som gjør «originalen» usynlig (eller tilslørt). (Men som Ben Friedlander har gjort meg oppmerksom på, kan denne symbolske eller kategoriske funksjonen faktisk uttømme det som faktisk er interessant ved enhver homofonisk eller på annet vis radikalt ikke-standardisert oversettelse.)

I nyutgivelsen av Zukofskys kortdikt trykket Paul Zukofsky, som er produktet av reproduksjonen til forfatterne/kildene LZ/CZ, bare LZ/CZ sine Catull-dikt og utelot de latinske originalene under påskudd av at de ville stå i veien for lesningen av verket selv som original (som PZ fortalte meg på telefon, gjennomfiltret/oversatt av min hukommelse og ønske om å gjøre dette poenget).

Stående for seg selv, ja? Akkurat som du og…

Men jeg kunne aldri gjøre det…

Kan det finnes en oversettelse uten en original? Fortolkning uten objekt eller subjekt? En elsket uten elsker? Barn uten foreldre?

Hva er poesi?

 

 

Forslag til videre lesning/siterte tekster

Walter Benjamin, ”The Task of the Translator” i Illuminations, overs. Harry Zohn (New York: Schocken, 1969)

Yunte Huang, SHI: A Radical Reading of Chinese Poetry (New York: Roof, 1997)

Jean Jacques Lecercle, Philosophy Through the Looking Glass (La Salle, III: Open Court, 1985)

David Melnick, Men in Aida (Berkeley: Tuumba 1983)

Lawrence Venutti, Rethinking Translation (New York: Routledge: 1992); referansene til Andrew Benjamin og Lori Chamberlain i teksten er hentet fra denne samlingen.

Lawrence Venutti, The Translator’s Invisibility: A History of Translation (New York: Routledge, 1995)

Steve McCaffery & bp Nichol, Rational Geomancy: The Kids of the Book-machine: The Collected Research Reports of the Toronto Research Group, 1973-82 (Vancouver: Talonbooks, 1992)

Gertrude Stein, “Before the Flowers of Friendship Faded Friendship Faded”, utgitt og kommentert av Juliana Spahr, i Exact Change nr.1 (1995)

Akiri Yasusada (Kent Johnson), Doubled Flowering (New York: Roof, 1997)

Louis og Celia Zukofsky, Complete Short Poetry (Baltimore: John Hopkins University Press, 1991)