Leevi Lehto"I begynnelsen var oversettelse"

Workshop om ”Poetic Sound in Translation”,

MLA Presidential Forum, Philadelphia, USA, 28. desember 2006

Jeg siterer her fra min kommentar til oversettelsen av ”Besotted Desquamation”, et dikt av Charles Bernstein som består av 27 deler, hvor alle ordene i hver del begynner med samme bokstav:

Da jeg satte meg ned for å oversette diktet (…) ble jeg forvirret over at de ordene som ordboken foreslo begynte med forskjellige bokstaver. (…) Jeg begynte å tvile på selve fundamentet for oversettelse som profesjon. Jeg mener, hvordan kan vi oversette noe som helst, når vi ikke engang får til de første bokstavene? Etter hvert la jeg bort originalen – for godt. Jeg så aldri på den igjen. (…) Så fortsatte jeg, ikke med å oversette, ikke engang gjendikte, men med å skrive diktet, akkurat som Charles hadde gjort før meg …

Dette handler altså om poetisk lyd i oversettelse. For de fleste av oss gir det nok ingen mening å snakke om oversettelse av poesi uten å inkludere lyden. På den annen side gir det heller ingen mening å snakke om ”oversettelse av lyd”. Det er kanskje riktigere å si at vi overfører lydenmen samtidig er det jo slik at dersom vi lyktes med det, ville vi havne tilbake til originalen igjen.

Jeg vil komme med to observasjoner:

En. Med lyd mener jeg en viss fysisk dimensjon i språket. Jeg har alltid likt M. H. Abrahams kommentar om den lydlige kvaliteten i Keats’ poesi som delvis stammer fra den spesielle fysiske nytelsen av å lese diktene høyt. Poetisk lyd representerer ofte en ny fysisk dimensjon i et naturlig språk.

To. Forskjellene mellom språk er grunnleggende fysisk. Tenk på Walter Benjamins berømte essay, hvor han skiller mellom ”intensjon” (felles for alle språk) og ”intensjonsmodus” (hvor språkene er forskjellige). Jeg mener at Benjamins eksempel – forskjellen mellom det tyske ordet ”Brot” og det franske ”pain” for ”brød” – viser til de fysiske forskjellene mellom ordene. Dette argumentet vil gjelde selv om ordenes referanse i de respektive språkene faktisk hadde korrespondert.

Ifølge Benjamin er det oversetterens oppgave å skape et ”ekko” av originalspråket i sin oversettelse – som en del av det han kaller ”det rene språket”. Her vil jeg påpeke at for Benjamin representerer ”det rene språket” først og fremst en mangfoldiggjøring av det urene. Hvis originalen allerede fremkaller en ny fysisk dimensjon i sitt språk, vil oversettelsen avsløre enda en dimensjon som strengt tatt ikke finnes i noen av språkene. Benjamins løsning på ”problemet” med Babelisering er dermed enda mer Babelisering.

Når det gjelder oversettelse av poesi, har Benjamins metode blitt mye brukt gjennom tidene, men ikke alltid anerkjent. Jeg pleier å vise til et eksempel fra den såkalte tradisjonelle perioden (1880-1950), hvor engelske, tyske og franske versemønstre blir overført til finsk poesi. Blankvers fungerer for eksempel dårlig på finsk, hvor trykket alltid ligger på den første stavelsen i ordet. Men istedenfor å prøve å vise ”hvordan Shakespeare ville skrevet dersom han hadde hatt finsk som morsmål”, forsøkte de finske oversetterne å lage en ny metrikk som var fremmed for ”det naturlige språket”, slik at finnene skulle høre et ekko av Shakespeares poesi. Med andre ord, en ganske benjaminsk metode.

Eller Schleiermachersk, for å referere til essayet ”Methods of Translation” av Friedrich Schleiermacher som ble skrevet hundre år tidligere. Dette essayet handler om hvordan greske og romerske klassikere ble oversatt til tysk, noe som påfallende nok ble ansett som en modifisering av det tyske språket, for å løfte det opp til sin ”historiske oppgave” – et syn som introduserer oss for det politiske ved oversettelse av lyder.

Den Schleiermacherske oppfatningen kan sammenlignes med det rådende synet på den ”demokratiske likheten” mellom språk og, i forlengelsen av dette, teorien om oversettelse som nøytral ”overføring av innhold” mellom språk – en teori jeg har blitt stadig mer kritisk til, ikke minst fordi det innebærer en forflatning av det som ble skrevet i utgangspunktet.

Som et motstykke til denne teorien vil jeg hevde at vår globale språklige virkelighet i stadig større grad kjennetegnes av en (etter min mening) positiv Babelisering, en økende kakofoni av lyder. Det innebærer at vi må snu om på det paradigmet som fremdeles dominerer (selv innenfor de mest avanserte oversettelsesteoriene), hvor språkene oppfattes som noe primært, mens oversettelse er noe sekundært, et påfølgende ”problem”. Jeg mener tvert imot at ”i begynnelsen var oversettelse”.

Mitt alternative syn på oversettelse legger vekt på den faktiske overlappingen mellom språk, med sin særegne dynamikk og maktstruktur – en oppfatning som erkjenner at noen lingvistiske formasjoner er ”viktigere” enn andre, samtidig som den opponerer mot de undertrykkende strukturene og dominansen mellom dem. Denne teorien anerkjenner misforståelser og feilvurderinger og som sådan vil den være imot alle språkbaserte identifiseringsmodeller – modeller som for øvrig også har en tendens til å ta utgangspunkt i lyd. Dette synet kan eksemplifiseres av et middelaldrende par fra Boulder, Colorado som en gang fortalte min kone at det ikke var noe spesielt med hjemstedet deres, bortsett fra at det visstnok var det eneste stedet i hele verden hvor man snakket engelsk uten hørbar aksent …

Jeg vil avslutte med tre eksempler/anbefalinger:

1. Oversettelsens primære status utelukker ikke det originale verkets rolle i skapelsen av det rene (les: urene) språket. Jeg er interessert i dette innenfor rammen av det jeg oppfatter som det egentlige dominerende lingua franca i verden i dag – et språk som overraskende nok ikke har sin egen litteratur, nemlig engelsk som andrespråk. Jeg mener at vi bør skape en slik litteratur – en ny barbarisk engelsk poesi.

2. Når det gjelder synet på oversettelse som et forsøk på å vise hvordan en ”A-språklig poet” ville ha skrevet på språk B, liker jeg Schleiermachers vits om at dette er det samme som å tegne et bilde av forfatteren slik hun ville sett ut hvis moren hadde fått henne med en annen far. Dette er for så vidt interessant – men spørsmålet er: for hvem? Åpenbart for de som snakker språk A. I lys av dette kan man lure på hvorfor en poet som John Ashbury, som er oversatt til så mange språk, fremdeles ikke er oversatt til sitt eget morsmål. Jeg skulle gjerne sett en samling av slike oversettelser.

3. Innenfor mitt syn på oversettelse som noe primært, er såkalt ”uoversettelige” verker spesielt interessante. Et eksempel er Eunoia av Christian Bök, som er et radikalt lipogram hvor hvert kapittel bare har én vokal. Dette er også et verk som bør oversettes uten å se på originalen. Jeg holder på med et lignende prosjekt, en bok på 300 sider hvor jeg bruker vokalene fra den første finske romanen, Seitsemän veljestä (The Seven Brothers, 1870) av Aleksis Kivi. Verket inneholder ingen andre vokaler enn disse, og de står i den samme rekkefølgen som i Kivis roman. I en forstand er dette et verk utelukkende for finsktalende lesere. Men selv dette verket er ikke uoversettelig, siden det i seg selv er en oversettelse av Kivis roman – og ikke minst siden jeg fikk til minst halvparten av bokstavene …