Paal Bjelke AndersenLeder

A beloved without a lover? All gay ethic, eh? Barn uten foreldre? Can there be a translation without an original? Child without parent? Dette er for så vidt interessant – men spørsmålet er: for hvem? Do I have such things as real beliefs? Doesn’t Melnick want to allow for this? Eller er det originalens forhold til reproduksjonen som er verdifullt; eller den første i kraft av seg selv, men ikke den andre (faren og farens forhold til barnet, men ikke til moren/gjenskaperen? En elsket uten elsker? Er denne lesningen ugyldig? Er det et overgrep å gjøre oversettelse til mer av et overgrep enn et ikke-overgrep? Er det ikke interessant at en gren av ethnopoesien utviklet seg til å ende opp i prosjekter som det falske Sumero-Akkadianske Tablets av Armand Schwerner? Er det ikke åpenbart, da, at oversettelsesspillet er i ferd med å bli et favorittparadigme innen språkspillet? Er dette det samme som at noen ser Clueless uten å ha noen som helst anelse om Jane Austin?  (Fast kanske det å andra sidan är det Zizek vill?) For når er man seg selv nærmest? Fortolkning uten objekt eller subjekt? Good intentions? Fungerar det? How might we do that? Hur mycket har ljudet att göra med meningen? Hva er en forfatter som fortsatt klynger seg til en forestillingen om at verket kan brukes til å gjengi hans virkelige intensjoner? Hva er ikke en oversettelse? Hva er mest verdifullt, originalen eller reproduksjonen, kilden eller transfigurasjonen av denne, produktet eller aktiviteten, nøyaktigheten eller utvekslingen? Hva er poesi? Hva gjør oversettelsen som ikke kan gjøres i noe annet medium? Hva med å forflytte seg selv? Hva skjer når noen leser Men in Aida og ikke ser forbindelsen til Homer? Hvilken viktig engelskspråklig forfatter ville våge å skrive sin neste bok på spansk? Hvis man alltid er fremmed for seg selv? Hvor trekke grensa for hva som faller inn under temaet? Hvordan skal vi få til det? Hvordan unngå å gjøre oversettelsen «tam» ved å fokusere for mye på hjemlig tradisjon, og hvordan gjøre det mest utilgjengelige i det fremmede mulig å møte? Hvordan trekke grensene mellom oversettelse og overgrep? I mean, how can we imagine to translate anything, when we cannot even get the first letters right? Interpretation without its object or subject? Is he paying them or what? Is the reading invalid? Is this like someone seeing Clueless but being clueless about Jane Austin? Isn’t it clear, then, that translation games are becoming a favorite paradigm in language play? Jeg mener, hvordan kan vi oversette noe som helst, når vi ikke engang får til de første bokstavene? Kan det finnes en oversettelse uten en original? Kan tidsredigeringen fästas här, brottet utföras nu? Men in Aida, they appeal, eh? Not uninteresting, but the question is: to whom? När övergår ljud i mening? Och vad återstår i så fall för den köttsliga översättaren att göra? Or is what is valuable the relation of the original to the reproduction; or the first on it own, but not the second on it own (the father and the relation of the father to the child, but not the mother/reproducer)? Stand on its own, eh? Stående for seg selv, ja? Tror jeg virkelig på noe? Vad betyder det? Vad menar han? Vad vill den Andra av mig? Vad vill han? Vad är begär? Vad är jag för den Andra? Vad är det för mening som överförs? Vad är njutning? Vad är poesi? Vad är språk? Vad är översättning? Var går gränsen mellan human och artificiell översättning? Var går gränsen mellan originalet och översättningen? Varför inte? Vem är den Andra? What happens when someone reads Men in Aida and doesn’t recognize the Homer connection? What is a writer who still clings to the notion of using his work as a means to represent his true intentions? What is poetry? What is the translation doing that can’t be done in any other medium? What is valuable, the original or the reproduction: the source or the transfiguration of it, the product or the activity, the accuracy or the exchange? What major Anglo writer would dare to write his or her next book in Spanish? Why do translators, writers in general, think so much about the Reader? Ønsker ikke Melnick å åpne for dette? Å forflytte et menneske – høres det ikke ut som en slags tvang? Är den akustiska dimensionen möjlig att helt frikoppla från den semantiska? Är det möjligt att göra ett komplicerat, kontextkänsligt, kulturellt kodat översättningsprogram?