^[1] Jeg har ofte sagt at det nettopp var disse utkastene til kunngjøringer – i en situasjon hvor partiet hadde en alvorlig splittelse mellom to fraksjoner, men likevel ble tvunget til å holde sammen av den store sovjetiske naboen – som fikk meg til å forstå den retoriske naturen i all skriving (det at hvordan du sier noe ofte er viktigere enn hva du sier). Eksistensen av to fraksjoner tvang meg også til å ikle enhver setning to betydninger – en situasjon som gir et perfekt bilde på visse typer modernistisk poesi!

^[2] Jeg var på ingen måte den eneste i Finland på 90-tallet som var interessert i Languagepoesien. Den såkalte 90-talls-generasjonen i finsk poesi – for det meste poeter som var 10 til 20 år yngre enn meg – leste også Charles Bernstein, Bruce Andrews og Ron Silliman – men etter mitt syn nettopp med det for øyet å skulle «rasjonere» eller «rasjonalisere»: egentlig på en ganske så typisk finsk måte hvor de «utenlandske ablegøyene» alltid først utsettes for en bestemt «fjerning av ekstremiteter», slik at man deretter kan konsentrere seg om å «skille ut» den «rasjonelle kjernen», som til slutt snus opp ned for å sikre at den ikke skal produsere noe forstyrrende her. Dette er en typisk provinsiell mentalitet jeg skal snakke mer om seinere.

^[3] Jf. hvordan Marx, i hans sjette tese om Feuerbach, kritiserer ham for å 1) framsette («forutsette») et «abstrakt – isolert – menneskelig individ», som er grunnen til at han derfor 2) tvinges til å forstå «essens» som en «intern, dum generalisering som naturlig forener de mange individene» (mine uthevinger).

^[4] Holdningen jeg beskriver her ble selvfølgelig allerede oppsummert i Pounds slagord «Å renske opp i stammens språktrau» [«To purify the language of the tribe»]. Jeg argumenterer her for en poesi som heller prøver seg på en kontinuerlig mangfoldiggjøring av trurighetens språk [plurifying of the languages of the trite].

^[5] Ja, her stiller jeg, i det minste i en viss forstand, spørsmål ved den store Wittgensteinske ideen at ”et ords betydning er dets bruk i et språk». Mitt begrep, «generalisert språkkapasitet» kan peke mot Noam Chomskys «generalisert grammatikk»; jeg står i gjeld til Oren Izenberg for denne påsatnden (jf. «Language Poetry and Collective Life». Critical Inquiry, Volume 30 nr.1 (2003)). En bemerkelseverdig tendens i samtidslitteraturen, som jeg ser som et forsøk på et «språkfugalt» sublimt er det som har blitt kjent som «konseptuelle tekster» (Craig Dworkin, Kenneth Goldsmith, Darren Weshler-Henry). Denne tendensen mot konseptualisme, forstått som en reaksjon på de nye tekstuelle vilkårene i den digitale tidsalderen, finnes kanskje i de fleste relevante nye tekster. «Språkfugale» tekster, i betydningen jeg bruker det her, ble selvfølgelig initiert av tekster man pleide å kalle «språksentrerte».

^[6] Noen koordinater for en slik type verdenspoesi kunne være: uavhengighet vis-à-vis nasjonallitteraturene, inkludert institusjonaliserte (her blir jeg påminnet om Goethes begrep om verdenslitteratur»); språkblandinger; å låne strukturer – rytmiske, syntaktiske – fra andre språk; å skrive på andre språk enn det man er vokst opp med; finne opp nye, ad hoc-språk; bevisste forsøk på å skrive for et mer heterogent, ikke forhåndsbestemt publikum… Trenger jeg å tilføye at dette perspektivet står i skarp kontrast til ideologier som dreier seg om «konflikt» eller «dialog»: Faktisk ser jeg disse som komplementære, at de sammen danner en sentral bestanddel av dagens dominerende kapitalistiske ideologi (se lenger ned), med mulige farlige konsekvenser hva angår ytringsfriheten – jf. uttalelsene fra et innflytelsesrikt, konservativt, finsk parlamentsmedlem under kontroversen rundt Muhammed-karikaturene, som tilsynelatende taler til fordel for «dialog» og «forståelse»; «Dessverre finnes det elementer [i dette landet] som er uansvarlige nok til å sette hele landets sikkerhet i fare. Derfor må myndighetene ta i bruk alle midler loven tillater for å få disse støtende bildene fjernet før de forårsaker ubotelig skade [på landet og dets folk]. Regjeringen burde alvorlig overveie måter de kan innstifte nye lover på […] for å forhindre aktiviteter som kan lede til helt uforutsigelige konsekvenser både økonomisk og når det kommer til menneskelige liv.» (uthevelsene av McCarthyismen er mine)

^[7] Jeg tror at det som skjer i Sao Paulo og andre steder i Brasil akkurat nå kan og skal anses for å være representativt for denne konflikten, og det på mer enn en måte. Dette er enda et eksempel på den dominerende, «samlende» ideologiens manglende evne til å holde tritt med det som skjer og opprettholde «lov og orden». Man kan også se på dette som et eksempel på hvordan «militariseringen» av denne ideologien «i bunn og grunn» avler vold. Men dette er også, noe som kanskje er enda viktigere, en påminnelse om hvordan «lagene» jeg snakket om vever seg inn i hverandre, hvordan det i dag er helt umulig å trekke en enkel (front)linje mellom de som befinner seg «over» og de som befinner seg «under». I (frontenes) gamle dager, ville de sagt at «PCC-organisasjonen» objektivt sett bidro til å styrke den dominerende ideologien … Selvfølgelig er ikke en gang det i nærheten av å vær tilstrekkelig i dag … Poesiens oppgave … Gud bedre … (Denne noten ble tilføyd på morgenen den 16. mai 2006, finsk tid.)

^[8] For å vende tilbake til Marx’ Teser om Feuerbach: «Filosofene har bare fortolket verden forskjellig; det det kommer an på, er å forandre den.» Man kunne skrevet en hel historie om de revolusjonære bevegelsene på 18- og 1900-tallet hvor man studerte hvordan dette «poenget» hos Marx nettopp ble tolket – ikke minst av mannen selv – på den «skitten.jødiske»(!) måten han kritiserer i disse tesene: hvor «praksis» alltid plasseres utenfor tenkningen, noe som reduserer sistnevnte til en posisjon hvor den «gir retningslinjer» osv. «Det det kommer an på» kan ikke være å legge tenkningen bak seg, men å la den bli en aktiv – ja, produktiv – kraft.

^[9] Flarfistinitiativet (Gary Sullivan, K. Silem Mohammad, Michael Magee, Teemu Manninen og andre) kan oppsumeres som et forsøk  på å skrive en villet «dårlig» poesi med et innhold som er «forstyrrende», «ikke-PC», også fra forfattersens synspunkt, ofte ved å ta i bruk «Internett-søppel», chatte-språk og lignende.

^[10] De viktigste forsøkene på «Googlet» poesi så langt er etter mitt syn Word in Progress av Aki Salmela (en finsk poet som skriver på «Engelsk») Deer Hunt Nation av K. Silem Mohammad, og Lyhyellä matkalla ohuesti jäätyneen meren yli av Janne Nummela (finsk).

^[11] Som jeg har antydet et annet sted, tenderer jeg mot å se på flarfistinitiativet som en moderne versjon av Wordsworth og Coleridges Lyrical Ballads (1798): det samme dykket ned i den vanlige manns språk, og den samme klipp-og-liv-bruken (bevisst vrøvl) av egentlighet (eller e-gentlighet) i en fredfylt (les: forstyrret!) tilstand. Det finnes også et sterkt «bekjennende» element i Flarf, og den kan også ses på som en tilbakevending til en normativ estetikk (for å skrive «dårlig» må du ha en eller annen slags forestilling om hva som utgjør det «gode»).

^[12] Alt dette knytter seg til spørsmålet om poesi som «virksomhet», som Régis og Alcir så nyttig tar opp i teksten deres (poesi som «hobby» versus «en spartansk måte å tjene til livets opphold»). Jeg skal ikke gå videre på dette her, bortsett fra å si at jeg alltid har hatt sansen for Marx formulering i Den tyske ideologien, angående «avskaffelsen av arbeidsfordelingen » i det «kommunistiske samfunnet», hvor det vil bli mulig «å jakte på morgenen, fiske på ettermiddagen, gjete buskapen på kvelden, kritisere etter middag» (erstatt med dine egne favorittsysler).

^[13] Mine viktigste forbehold angående Negri og Hardts tenkning ville konsentrert seg om deres sterke avhengighet av den italienske operaismo-tradisjonen, med dens – i seg selv fascinerende – ide om at all kapitalistisk utvikling i siste instans er basert på arbeiderkamper – dvs. «hver gang det er streik, utvikles nye maskiner». For meg ser dette ut til å føre til en uholdbar glorifisering av mange bevegelser i vår tid som fra et kommunistisk perspektiv egentlig er ganske så «reaksjonære» (tenk på det brasilianske «PCC» igjen). På den annen side kommer ikke alt som peker mot et kommunistisk utopi i form av «kamper». Muligens har det for lenge siden sluttet å være et spørsmål om «kamper» overhodet? Tilsvarende har jeg det samme problemet med «motstandens» plass i Deleuzes tenkning.