nypoesi 2/06
ESPEN GRØNLIE Babel, språk og poesi

Om diktning på folkespråket åpner med å ta for seg språk generelt, deretter framveksten av de europeiske språka, og så mer spesifikt fransk, oksitansk og italiensk. Etter det dreier verket seg bare om det italienske språket. Da leiter Dante etter det han kaller et opplyst folkespråk (locutio vulgaris illustris). Det blir grunnlaget når han seinere skal diskutere den italienske diktninga. Dante konkluderer første bok med at det opplyste folkespråket er språket alle på den italienske halvøya ville ha brukt viss de var samla i ett rike. Der den andre boka av Om diktning på folkespråket er en poetikk i snever forstand, er den første boka en språkteori i vid forstand, styrt av målet om å promovere et opplyst, samlende språk.

Når Dante omtaler språket, går han til Bibelen for den tidligste historia, og til diktverker og historieverker for den seinere. Det fins likevel klare elementer av en generell, «ahistorisk» språkteori i Om diktning på folkespråket. Språket er et nødvendig redskap for tenkning, det «bærer tanken slik hesten bærer rytteren» (2.1;8). Språkmodellen er intensjonal-instrumental: Språket tjener menneskenes behov for «å få forklart for hverandre hva vi tenker» (1.2;3). Menneskene trengte språk, i motsetning til dyra og englene (1.3;1). Menneskene er tynga av den dødelige kroppen sin. For å kunne bruke språk, måtte menneskene ha en form for tegn (signum) prega av både fornuft og sansning (ratio og sensus), og der konvensjoner bestemmer hvilket åndelige innhold hvert sanselige uttrykk skal ha.

Tanken om ei todeling av denne typen er ikke bare vesentlig for språksynet i Om diktning på folkespråket, men for heile verket, i form og innhold. Dante skriver bruksprosa uten kunstneriske pretensjoner. Men teksten er ikke uten strukturerende prinsipper på makronivå: Flere partier er utarbeida med skolastiske verktøy – kapitla er bygd opp ut fra spørsmål, quaestiones, som blir behandla etter presumptivt logiske prinsipper, og det blir konkludert definitivt før teksten løper videre. Den skolastiske filosofien hadde på dette tidspunktet henta tankegods ikke bare fra aristotelisk logikk, men også fra aristotelisk fysikk. Skillet mellom form og innhold hadde blitt redskapet for all tenkning, og det preger boka til Dante på grunnleggende måter. Form og innhold blir et skille mellom det ustrukturerte og det strukturerende, det spredte og det samlende, og ikke minst det slumpmessige og det regulerende eller regelrette.

Språkhistoria starter med det første ordet. Det var Adam som sa det. Det er ei vanlig forestilling i middelalderen, som paradoksalt nok motsier Bibelen, der Eva er først ute; Dante oppfatter det – som han sier – «mer rimelig» (1.4;3) at det var en mann. Hebraisk var det første språket – Dante baserer seg her på verk som Om Guds by og Etymologier, heilt sentrale for de lærde i middelalderen.

Menneskene har alltid vært syndige og ondsinna (1.7;2). I håp om å nå opp til himmelen og overgå Gud, bygde de et tårn i byen som fikk navnet Babel, det vil si «forvirring» (1.7;4). I Om diktning på folkespråket meiner Dante åpenbart at hebraisk var det eneste språket før Babel, men han endrer etter alt å dømme oppfatning om det: I den språkhistoriske sang XXVI av Paradiset forklarer nemlig Adam at det hebraiske språket døde ut før tårnet blei bygd. Uansett: Tårnet i Babel er for Dante det ene avgjørende punktet der språkets skjebne blir besegla.

Det er vanlig i middelalderen å hevde at menneskeheta blei lurt til å bygge tårnet av kjempen Nimrod. Men ei pussig tilleggsopplysning, om at oppsplittinga av det enhetlige språket fulgte yrkesinndelinga, den er Dante aleine om – til tross for at den likner moderne teorier om spesialisering:

De forskjellige gruppene utøvde forskjellige håndverk, og da forvirringen kom som lyn fra klar himmel, ble språket splittet, slik at alle gikk fra arbeidet med hvert sitt språk og aldri kunne samarbeide igjen. Hvert yrke fikk sitt språk: Tegnerne fikk ett, steinrullerne ett, steinhuggerne ett, og så videre for hver yrkesgruppe. Menneskeheten ble delt i så mange språk som det fantes bransjer. Og jo høyere anseelse hver bransje hadde, desto mer udannet og barbarisk snakker de i dag. (1.7;7)

Den irreversible språklige forvirringa var Guds straff. Men skildringa Dante gir, speiler kanskje like mye delinga av Firenze i tolv store og ni mindre Arti, eller laug. Tilbake i historia gjorde forvirringa i Babel at menneskene blei «spredt til alle verdensdeler» (1.8;1). Kanskje var det på det tidspunktet at de første menneskene flytta til Europa, spekulerer Dante, eller kanskje var de født der og vendte tilbake. Uansett hadde de nå med seg et «tredelt språk» (1.8;2): Noen dro til de sørlige delene av Europa, andre til de nordlige; av den tredje gruppa, grekerne, bosatte noen seg i Europa, andre i Lilleasia. De tre gruppene utvikla nye ulike morsmål. Gruppa som holder til i sør-Europa snakker de språka vi kaller romanske. Dem som sier oc, kaller Dante «spanierne» (Yspani), det vil her si de som snakker oksitansk; de to andre språka er fransk og italiensk. At disse tre språka har samme opphav, er opplagt, forklarer Dante, for mange av orda er de samme. Han siterer Giraut de Borneil, Thibaut de Champagne («kongen av Navarra») og Guido Guinizelli. De representerer hver av de tre gruppene, men bruker det samme ordet for kjærlighet: amor.

Dante forklarer hvordan de italienske dialektene skiller seg fra hverandre, og at språkbruken til og med er forskjellig i hver enkelt by. For i likhet med alt menneskelig «må språket forandre seg over tid, og ulikt på ulike steder» (1.9;6–7). Dante skriver klokt om hvordan språk blir endra:

[...] hvis folk fra fortidens Pavia skulle stå opp fra de døde, ville de ha et fremmedartet talemål, med klare avvik fra det de har i nåtidens Pavia. Det er ikke noe merkeligere enn å se et voksent menneske for første gang, uten noensinne å ha sett ham i oppveksten. For bevegelser som foregår litt etter litt, legger vi ikke merke til. Og jo lengre tid det tar å merke hvordan noe endrer seg, desto mer stabilt går vi ut fra at det er. Derfor blir jeg ikke overrasket over at de som ikke forstår særlig mye mer enn dyr, går rundt og tror at innbyggerne i en by alltid har snakket likt. For forandringene i byens språk tar overmåte lang tid, mens menneskelivet er forsvinnende kort. (1.9;7–8)

Sitatet slik det står, gir grunn til å tru at Dante hadde et realistisk syn på hva språkendringer innebærer. Men uansett om han hadde det, er det mulig å tenke en tanke som er fremmed for oss. Poenget er følgende: Antakelig så Dante for seg at en variant av italiensk sånn han kjente det, også var talespråket til de antikke romerne. Det innebærer ikke at det var identisk. Den historiske avstanden tilsier tvert imot at det var heilt annerledes, akkurat som språket i det gamle Pavia. Men samtidig tenkte nok Dante at språket til romerne var like langt fra latin som språket han sjøl brukte. Vi lever i en kultur som tar skrifta for gitt i mye større grad enn kulturen Dante kjente. I middelalderen betydde det å lære å lese alltid å lære å lese latin. Navnet som blei gitt til den elementære lesekunsten av bibliotekarene i Alexandria, var gramatica. I tida før Dante hadde dette ordet blitt nærmest synonymt med latin. Dante tenker seg at romerne brukte gramatica som skriftspråk, på samme måte som han sjøl gjorde det. Sånn Dante ser der, har noe heilt nytt skjedd i tida før han, som gjør diktninga hans mulig. Det er denne nyvinninga Dante vil forsvare: Morsmålet bør bli tatt i bruk som poetisk og politisk språk. Om diktning på folkespråket har blitt kalt «de moderne språkenes uavhengighetserklæring» (Botterill 1996).

Det blir gjerne påstått at standpunktet Dante inntar til latinen og folkespråket er splitta i en paradoksal kiasme mellom Banketten og Om diktning på folkespråket: I det første verket – skrevet på italiensk – hevder Dante at latinen er det ypperste språket; i det andre – skrevet på latin – hevder han at folkespråket er viktigere. I Banketten forsvarer Dante valget av folkespråk med at dikta som han kommenterer der sjøl er på italiensk. Moderne fortolkere, eksempelvis Albert Russell Ascoli (1993), har sett de ulike vinklingene som ledd i en strategi Dante legger opp for å vinne autoritet som folkespråklig dikter. For Benedetto Varchi på 1500-tallet var likevel inntrykket av at Dante motsier seg sjøl så problematisk, at han hevda at Om diktning på folkespråket umulig kunne være et verk skrevet av Dante. Dante skriver:

Av de to språkene er morsmålet det viktigste, både fordi det var det første som ble brukt av menneskene, og fordi alle benytter seg av det, selv om det har blitt delt, og nå finnes med forskjellige ord og uttalemåter. Det er viktigst også fordi det er naturlig for oss, mens det andre derimot framstår som kunstig. (1.1;4)

Den norske versjonen framhever et poeng: Skillet mellom vulgaris og gramatica er ikke primært mellom det italienske folkespråket og latin, men mellom morsmål og tillært språk. Der Dante omtaler provençalsk og italiensk som – i en eller annen forstand – motsetninger til latin, blir vulgaris oversatt med «morsmål»; der det dreier seg om en av de ulike italienske variantene, står det «dialekt»; mens der Dante omtaler det språket han vil fram til for bruk i diktninga, blir vulgaris oversatt med «folkespråk». Normalt betyr gramatica rett og slett latin, men denne flertydige termen står uoversatt i heile denne boka. For andre steder får begrepet betydninga «et litterært språk styrt av regler», eller latinen sånn den blir skrevet av de beste poetene. Gramatica er et paradigmatisk språk – eksemplarisk på samme måte som et grammatisk bøyningsmønster er det.

Grunnopplæringa i latinsk språkkunnskap – «grammatikk» i vår forstand – besto for middelalderens lesekyndige i å studere Den lille håndboka av Donatus, og deretter eventuelt verker av Priscianus. Maria Cortì hevda i et omstridd verk fra 1982 at Dante i Om diktning på folkespråket baserer seg på en spesifikk skolastisk språkteori, fra en skole av såkalte spekulative grammatikere, eller «modister» (modistae). Hun antar at han har møtt en av dem, Boethius de Dacia, i Bologna, der Dante oppholdt seg i en tidlig fase av eksilet sitt. Teorien har møtt mye motstand, men har også avfødt interessante diskusjoner av ideen Dante gjør seg om gramatica. Cortì mente at Dante var påvirka av tanken om en universell grammatisk struktur når han brukte dette begrepet. Hanne Roer (1999) har diskutert ulike innvendinger mot Cortì og undersøkt hvor konsekvent ordbruken til Dante er, når han omtaler ulike former for språk. Det viktigste modistene gjorde med den middelalderske tenkninga om språk, var å applisere det aristoteliske skillet mellom form og innhold på den gjeldende grammatikken til Priscianus og Donatus. Dante var neppe ute etter å argumentere for språksynet til de spekulative grammatikerne, men han kan ha vært influert av dem i tanken om språket som et enhetlig system. Det viktigste i Om diktning på folkespråket er nok likevel motstykket Dante gir gramatica, nemlig begrepet om det opplyste folkespråket. I den fascinerende boka til Umberto Eco (1995) om språkutopier gjennom historia, blir det opplyste folkespråket til Dante forstått som et typisk ideal for et adamittisk språk. Kanskje tanker Dante seg faktisk at det opplyste språket kan motvirke effektene av Babel, men det framstår ikke som avgjørende i praksis: Det opplyste folkespråket er noe så dennesidig som et språklig ideal for en politisk orientert diktning.

Historia om hvordan de europeiske språka blir splitta er ikke slutt. I samtida finner Dante 14 ulike italienske dialekter, der hver av dem også varierer internt. I kapitlene 11–16 av første bok jakter Dante på «det mest presise og opplyste av disse folkespråkene» (1.11;2). Han avviser flere dialekter som uegna for et samlende språk. Likevel fins det spor av et opplyst folkespråk: Det er en panter, «som vi kan lukte overalt, men som vi aldri ser» (1.16;1).

Dialekten til romerne er ifølge Dante «den styggeste av alle de italienske dialektene» (1.11;2); og verken Romagna eller Venezia har det opplyste folkespråket han er på jakt etter (1.14;8). Ikke engang den sicilianske dialekten er noe å samle på, til tross for at «alle dikt skrevet av italienere kalles ‹sicilianske dikt›» (1.12;2). Men mange derfra har skrevet viktige dikt. Derfor: Viss man med siciliansk språk meiner det som blir brukt av de ledende borgerne på Sicilia, fortjener det «all mulig respekt» (1.12;6). Blant toskanerne finner Dante også noen som «har forstått hva det beste folkespråket dreier seg om» (1.13;4), nemlig florentinerne Guido Cavalcanti, Lapo Gianni og Dante sjøl – som han her henviser til som «en annen» –, samt Cino da Pistoia, den nærmeste dikterkollegaen til Dante i perioden da han skriver Om diktning på folkespråket. Men talemålet i Toscana kan heller ikke være det folkespråket han leiter etter, for da ville jo ikke de dikterne han trekker fram ha «fjernet seg fra sine egne dialekter» (1.13;5). Den samme argumentasjonen gjelder Sicilia og Apulia: De kan ikke ha det vakreste folkespråket i Italia, for «det som kjennetegner de beste språkbrukerne derfra, er nettopp at de har fjernet seg fra sin dialekt» (1.12;9).

Språket i Bologna er det siste Dante gransker. Han siterer verselinjer av tre diktere fra Bologna – Guido Guinizelli, Fabruzzo og Onesto (1.15;6) – og forklarer at orda i sitata er forskjellige fra dem som blir brukt av folk i Bologna. Tanken om at poetene må heve seg over språkbruken de kjenner fra oppveksten, gjelder uansett bakgrunn. Dante hevder at talespråket i Bologna er vakrere enn de andre språka, men det skyldes at det «tar opp i seg elementer fra nabospråkene» (1.15;2). Dialekten i Bologna er kanskje den beste viss man sammenlikner den med andre dialekter i Italia, skriver Dante; men viss noen hevder at språket i byen er det absolutt beste, tar de fullstendig feil. For hvorfor skulle ikke da poetene fra Bologna ha brukt det? Poenget til Dante er rett og slett at alle dyktige poeter hever seg over det stedsspesifikke, og velger språklige varianter fra ulike dialekter. Det opplyste folkespråket henter med andre ord elementer fra språka som allerede fins på den italienske halvøya. Det samler og strukturerer, og danner derfor regler for poesien, mønstergyldige diktformer og et felles vokabular. Det er derfor heilt logisk at jakta på et opplyst folkespråk blant de italienske dialektene blir avslutta uten noen definitiv «vinner». Veien til et opplyst folkespråk er presis bruk av ord, og det er poetene som er best skikka til det, fordi de er de kyndigste språkbrukerne. Poetene har evna til å forme et slags idealspråk, fordi de har danning – det gir mening til begrepet om et opplyst folkespråk, og til å velge dette norske ordet for det latinske illustris, et valg noen vil meine stråler av anakronisme.

Når Dante diskuterer hvilket språk Adam brukte, ironiserer han – ifølge Samuel Beckett med «complete freedom from civic intolerance» – over dem som meiner at heimbyen er det beste stedet i verda. De innbiller seg at språket der de er vokst opp, er «alles egentlige morsmål» (1.6;2–3), og antar derfor at det også må ha vært det språket Adam brukte. Mot denne provinsialismen hevder Dante at han sjøl har «hele verden som hjemland, som fisken har havet» (1.6;3). Sordello er en dikter Dante setter høyt, fordi han ga opp det sitt italienske heimspråket og brukte oksitansk, ifølge Dante «ikke bare i diktning, men også når han talte» (1.15;2). Sordello er viktig i Skjærsilden VI – XI , der han blir en figur for «lingvistisk kosmopolittianisme» (Shapiro 1990). Sordello figurerer for øvrig også på interessante punkter hos Ezra Pound. Pound var uhyre opptatt av Om diktning på folkespråket. I livsverket sitt Cantos prøvde han nettopp å fjerne seg fra bakgrunnen sin, ved å inkorporere språk og uttrykksformer fra fjerne himmelstrøk – et ekstravagant forsøk på å skape ei enhet som ikke lenger lot seg skape.

Språket Dante er ute etter, er ikke en empirisk realitet, men et kommende, konglomeratisk og samlende språk for den italienske nasjonen, som ikke bare er splitta reint språklig, men også politisk, i bystater som kriger seg imellom. Samlinga Dante er ute etter, innebærer omtrent det motsatte av hva uttrykket nasjonalisme konnoterer i dag. Det dreier seg ikke om å foretrekke ei gruppe framfor andre, men om å samle grupper med felles bakgrunn og interesser i et faktisk fellesskap. Som mye av middelalderens tenkning om praktiske realiteter, kan tekstene til Dante framstå som forsvinnende lite spesifikke og generelt ganske utopiske. Men premissene i seg sjøl er ikke er så skrudde: Menneskelig virksomhet er prega av tradisjoner og språk; språk er ei forutsetning for tenkning; språk og tenkning er redskapa for politikken. Italienerne er splitta, men i språket har de noe til felles. Enhet er sårt savna, og den beste språkbruken tenderer mot enhet. Når man leser alle de minutiøse føringene Dante gir for hvordan man bør utarbeide et dikt, bør man huske at målet for poetikken er å utdanne politiske språkbrukere.