nypoesi 3/06
KRISTINE NÆSShistorie, eller størrelsen på et rødt bær og ingenting annet

hvor langt unna kan jeg komme
det nærmeste sola varmer opp
gress, glass, metall
sand, sko
og håret på hodet er brennende varmt
glatt, godt

på perrongen står trallene og en traktor,
folk, trillekofferter
og jeg stiller meg i skyggen
ved stasjonsbygningen ligger grusen fra i vinter fortsatt
og presser mot fotbladene gjennom de tynne skosålene kjenner jeg
de største og de spisse
jeg spiser is og tenker
på det varme jernet, rammene som holder trallene sammen i sola
de glatte håndtakene, stengene rusten flasser av, og toget kommer akkurat