nypoesi 3/06

paviljongen er tom, benkene
i den runde parken, rosene blomstrer i skyggen
av stasjonsbygningen, blokka med forbundskontorene bygget på sekstitallet
og kinarestauranten er tom, på hjørnet
der jeg kunne ha grått fordi jeg finnes
én gang

skal jeg huske
hvordan håret til ungen min minner om fargen på øynene
når hun løper rundt restaurantbordet med ketchup i fjeset, pølsebiter, kålstrimler
i hendene, cola, og ler med skinnende øyne,

hun snur seg i sengen
mens hun sover husker jeg henne
om og om igjen, kroppen, de blå øynene, stemmen som roper
på meg