nypoesi 3/06
Oversatt til norsk av Paal Bjelke Andersen
DEREK BEAULIEU et etterord etter ord:
notater til en konkret poetikk

Til tross for hundre års poetisk nyskapning i etterkant av Stephane Mallarmes «Un Coup de Dès Jamais n’Abolira le Hasard» (1886), og femti års eksperimentering siden publiseringen av Eugen Gomringers manifest «Konkret Poesi» (1956), finnes det fortsatt ikke et anerkjent kritisk vokabular for konkret poesi. Konkret poesi blir ofte kontekstualisert historisk, og har siden sin hovedsakelig modernistiske periode på 1950-tallet og fram til i dag blitt kategorisert som en undersjanger av andre radikale praksiser. Ved å gang på gang vise til denne historiske forgjengeren – en høyrøstet modernistisk aktivitet – bekrefter stort sett kritikken av konkret poesi forestillingen om at dette er en form som fortsatt befinner seg i sin barndom, og derfor trenger at en poetisk forgjenger siteres for at dens egen eksistens skal rettferdiggjøres. Brion Gysin hevdet at «litteraturen befinner seg femti år etter maleriet» (Gysin np), en oppfatning som bekreftes av den kulturelle og kritiske resepsjonen av konkret poesi. Lesninger basert på libidinøse økonomier, politiske strukturer (og vegringen mot å forsterke disse strukturene) og rhizomatiske lesninger (lik de som vektlegges under) er like gyldige for konkret poesi – om ikke mer, på grunn av dens forsøk på å sprenge betydningskjeden – som de er for andre former for postmoderne poesi. Jeg hevder at konkret poesi også kan leses i tett sammenheng med Sianne Ngais ide om en avskyens poesi som et «uartikulert merke» som

med hensikt blander seg i inn i nærlesningen, en praksis basert på prinsippet om at det som står på spill i ethvert tekstuelt møte er et skjult eller nedgravd objekt, forestillingen om en symbolsk mening som bare kan oppdages av leseren hvis hun eller han leser «dypt» nok. (Ngai 116)

Den konkrete poesien motsetter seg umiddelbart ideen om den lesbare belønningen for nærlesningen, forestillingen om et «skjult eller nedgravd objekt», ved at den blander seg inn i meningsdannelsen og umiddelbart opphever språkets kapitalistiske struktur.

*

Konkret poesi har ekspandert ut over 1950-tallets tette modernistiske, «rent konkrete» dikt – eksemplifisert av Eugen Gomringer og Mary Ellen Solt. Gomringer og Solt søkte enkelhet og klarhet gjennom en materialistisk bruk av semantiske partikler (Gomringers «Silencio» og Solts «Flowers in Concrete» er eksempler). Gomringer hevder at konkret poesi er en essensiell modernistisk gest som «virkeliggjør ideen om en universell poesi» og som kan «forene verdensbildet uttrykt i morsmålet med den fysiske realiteten» («Konkret poesi» np). Det modernistiske konkrete diktet, skapt av en diktatorisk forfatterfunksjon, begrenser og sanksjonerer leserens rolle i henhold til strenge formularer; rommet for lesning er «ordnet av poeten … [h]an bestemmer spillerommet, energifeltet og antyder dets muligheter» (Gomringer, «Fra linje til konstellasjon» np). I denne teksten, skrevet i 1954, argumenterer Gomringer for en poetikk som både reflekterer og bygger ut den kommersielle annonsen og det grafiske designet:

Overskrifter, slagord, grupper av lyd og bokstaver gir opphav til former som kan være modeller for en ny poesi som bare venter på å bli plukket opp for meningsfull bruk … Det nye diktet er altså enkelt og kan oppfattes visuelt både i sin helhet og i sine enkeltdeler. (Fra linje til konstellasjon» np)

Gomringer hevder at «språkene er på vei mot formal forenkling; forkortede, begrensede språkformer stiger frem» («Fra linje til konstellasjon» np). Denne reduksjonen og «forenklingen» av språket – dette forsøket på å skape en universell poetikk basert på overskrifter og slagord – går nå helt i ett med dagens grafiske design og reklame. Som Marjorie Perloff fastslår, løper denne

etterlysningen av det Eugen Gomringer karakteriserte som et «redusert språk» for «dikt … like enkle å forstå som skilt på flyplasser og trafikkskilt,» en risiko for å produsere «dikt» som er flyplass- og trafikkskilt. (120)

Den modernistiske konkret poesiens form er i dag ikke annet enn en annonse; fullstendig absorbert av de «gylne buene», Nikes «swoosh» og Dell-logoen. Ved å etterape slagord og foretningslogoer som poetiske former, skriver modernistisk konkret poesi direkte og uten å stille spørsmål under på kapitalistisk utbytting, og «spørsmålet står ubesvart … om ikke sammenslåingen av konkret poesi og reklamerbransjen er en slags blindvei for førstnevnte» (Perloff 119).

*

Den konkrete poesien som jeg oppmuntrer til her – og som stilistisk har størst innflytelse på mine egne arbeider – er en poesi uten direkte en-til-en betydning. Den er rhizomatisk i komposisjonen, og peker både på og bort fra flerfoldig skiftende skyer av betydning og oppbygning, hvor det å skrive «ingenting har å gjøre med å betegne … det handler om å besiktige [og] kartlegge» (Deleuze og Guattari 7). Et rhizome er et ikke-sentrert, støttende system (tenk på sopp og peanøtters vekstmønstre) – en «antigenealogi» (7), motstandsdyktig mot det å bli plassert i et modernistisk historisk rammeverk, slik konkret poesi så ofte blir. I stedet for ett enkelt, forgreinet (tenk på greiner som formerer seg rundt en monolittisk midte) historisk og kritisk rammeverk, er rhizomatiske tekster «et kart, ikke en oppsporing»; og som et kart har de

mangfoldige innganger, i motsetning til oppsporingen, som alltid kommer tilbake til det «samme». Kartet har å gjøre med framføring, mens oppsporingen derimot alltid forutsatte en antatt «kompetanse.» (Deleuze og Guattari 12)

Tekstene jeg framhever i disse «mangfoldige inngangene» er de som fokuserer på ødsling – det som blir til overs, avfallet, søppelet. Tekster som får hegemoniets beger til å renne over.

*

Konkret poesi innlemmer, som Steve McCaffery hevder når det gjelder bill bissetts tekster, et «samspill av krefter og intensiteter, både gjennom og likevel ofte på tross av, språket», i en flom av «ikke-verbal energi» («Bill Bissett» 93). Denne flommen, hevder McCaffery, er skapt av «krefter som fra hver sin kant står i motsetning til skriftens meningsdannende grafisme» (94), som kjemper mot «grammatikkens begrensende mekanismer» (93). Denne motsetningen i bissets tekster er ikke bare synlige i de bokstavbaserte arbeidene hans, men også i hans konkrete verk – og antyder en større bevegelse innenfor konkret poesi. Jeg tror at denne bevegelsen bestrider «oppvurderingen av det representative» (McCaffery, «Writing as a General Economy» 202) til fordel for et økonomisk samspill av mening og eruptive utbrudd. Jeg foreslår en poesi hvor forfatterfunksjonen fullbyrdes av både den biologiske «forfatteren» av teksten og teknologien den er skapt av. Kontormaskiner og verktøy – skriveren, kopimaskinen, makulatoren, skanneren, hullmaskinen, Letraset (tørroverføring) – beveger seg i den konkrete poesien ut over rollen som hjelpemiddel, gjennom en overskuddets og avfallets poetikk – og inn i en rolle som ligger nærmere forfatteren/leserens. Hvis «Kapitalismen begynner når du / åpner ordboka» (McCaffery, «Lyric’s Larnyx» 178), så er den konkrete poesien et virkemiddel for politisk og økonomisk kritikk av både lese- og skrivepraksiser, og av de kapitalistiske vekslingsmidlene.
Jeg ser det problematiske i å teoretisere et språk som befinner seg utenfor den kapitalistiske utvekslingen, men det jeg vil fram til her er en litteratur som artikulerer en poetikk som problematiserer dette økonomiske hovednarrativet. Fordi «[a]ll that signifies can be sold» (Nichol, «Catalog of the ’Pataphysical Hardware Company» 161), er jeg tiltrukket av muligheten for en (kortvarig) ikke-meningsdannende poesi. Alfabetets 29 bokstaver har blitt fullstendig absorbert av det kapitalistiske hegemoniet som et system av materialistisk utveksling. Slik «en grammatisk regel er en markering av makt før den blir en syntaktisk markering» (Deleuze og Guattari 76), forsterker både syntaks og grammatikk hovednarrativet. Enhver bevegelse som bestrider eller motsetter seg tekstens kapitalisme tjener bare til å bekrefte den som Det Andre, og forsterke dets grep om det representerende språket. Det vi i beste fall kan strebe etter er et midlertidig utbrudd av ikke-mening, som så igjen absorberes av representasjonen, gjennom selve identifikasjonsakten, pekingen og navngivingen. Disse kortvarige utbruddene

frigjør seg fra forestillingen om en overføring av mening gjennom tungt kodet og lineært språk, til fordel for tvetydighet … som bryter opp muligheten for at det Deleuze og Guattaris kaller kapitalistisk ideologi kan overdras gjennom tekster regulert av grammatikk og syntaks." (Christie 4)

Uansett hvor kortvarige disse utbruddene av tvetydighet er, fungerer de likevel som en motstand mot fortellingog mening, politisk og økonomisk.

Tekster som er virksomme innenfor en generell økonomi «bryter reglene for semantiske operasjoner, og risikerer å miste mening» – mening skrevet på basis av en begrenset økonomi. I konkret poesi er overskuddet og utbruddene av en generell økonomi prioritert som «en tilbakevending til språkets materielle basis … en metode for å tape mening, holde fast ved det grafiske» (McCaffery, «Writing as a General Economy» 214). Den begrensede økonomiens «forutsatte stasis» (201) problematiseres gjennom pågående generelle økonomiske utbrudd – ganske likt hvordan kviser sprer seg på tenåringers tidligere glatte ansikter. I konkret poesi sprer den begrensede økonomiske meningen seg både mikro- og makroskopisk, «vanskeliggjort og destabilisert« (209) gjennom libidinøse utbrudd, og inkluderer systemer der utvekslingen av språkets grafiske symboler (bokstaver, punktasjon osv.) skjer gjennom beholderne for denne kommunikasjonen (siden, boka osv.) Den begrensede økonomien går fra å være en investering i kommunikasjon gjennom det visuelle merket (grafemet), til å bli en investering i merket selv, grafemet og kommunikasjonens beholder. Det økonomiske forholdet mellom det begrensede og det generelle er fluktuerende

de gangene vi oppdager et utbrudd som skapes og umiddelbart approprieres av det begrensede. For eksempel vil det meningsløse bli tilskrevet en mening; tap vil gjøres profitabelt ved at det tilskrives verdi. (McCaffery, «Writing as a General Economy» 203).

*

Den libidinøse ødslingen slik den eksemplifiseres i maskinbasert konkret poesi er ikke bundet til en biografisk forfatter, men heller til overskuddet og avfallet framkommet i forretningsmaskinenes produksjon av «korrekte» og leselige dokumenter. De varierende distinksjonene mellom generelle og begrensede økonomier dreier seg i maskinbasert konkret poesi ikke bare om tekstuell mening, men også om hvordan tekst kategoriseres, og om forfatterens rolle i bokproduksjonen og -konsumpsjonen:

Blekket, denne amorfe væsken som sammen med ordet formes til synlig mening, viser seg å tilhøre en orden av kraftfull, antisemantisk kraft, kanskje det «instinktivt» språklig «ubevisste» undertrykt i all tekst. (McCaffery, «Bill Bissett» 105)

Disse tekstene er en dokumentasjon av avfallet og overskuddet som produseres ved ikke forskriftsmessig bruk av kontormaskiner. Dokumentasjonen av dette libidinøse overskuddet, av dette avfallet, kategoriserer «ikke bokstaven som et fonem, men som blekk, videre insisterer den på denne materialiteten» (McCaffery, «Bill Bissett» 105). Ved å bruke maskinene på utilsiktede måter, bryter «ikke-mening» fram i skapelsen av «meningsfulle» (forretningsrelaterte) dokumenter.
En parallell trukket mellom kontormaskinbasert konkret poesi og RACTERs poesi – den «mest utviklede kunstige forfatteren på prosasyntesens område» (RACTER np) – utfordrer implisitt forfatterens rolle når poesi skapes. Maskinbasert poesi, det være seg RACTERs arbeider, degenererte fotostatkopier eller avfallet som dannes av makulatorer og hullmaskiner,

demonstrerer det skrivende subjektets fundamentale irrelevans i framstillingen av det skrevne produktet … for maskinen har forfatterkategorien helt enkelt forsvunnet, blitt del av et løsrevet språk som kan fungere helt utmerket, på tross av fraværet av poetisk agens. (Bök 10-12)

Maskinbasert poesi setter spørsmålstegn ved forfatterfunksjonen, og ved hvordan tekst akkumuleres og spres ut over siden. I John Riddels «en strimlet tekst» (1989), mates eksempelvis en maskin med en «utgangstekst», som den så «leser», for deretter å utsondre overskuddsmaterialet av denne konsumpsjonen: «en sammenfiltret masse papirstrimler fløt ut fra undersiden av makulatoren» (Wershler-Henry 124). Den generelle økonomiske bruken av en maskin som er skapt for å brukes i en begrenset økonomi problematiserer ikke bare maskinens «nytteverdi», men også forfatterens.
Som forfatter blir Riddel en implisitt del av en begrenset økonomi, hvor han fungerer som redaktør for å begrense mengden avfall som tillates å komme inn i bokmanuset. Generelle og begrensede økonomier veksler når det normalt begrensede stedet for skapelse (maskinen), selv blir skaperen av overskudd og tekst basert på ikke-mening. Forfatteren har blitt en måteholdet og fornuftens stemme, som forsøker å begrense den vedvarende avfallsproduksjon ved å presentere den som tekst. Den strukturelle poetikkens «omhyggelige systematikk» (McCaffery, «Writing as a General Economy» 203) forkastes til fordel for at lesemaskinens avfall dokumenteres som tekstproduksjon. Gjennom en «villet feil» bryter makulatoren opp teksten – fra å være ett enkelt enhetlig meningsfelt med akseptert sosial verdi blir den en serie av deler som øker «hyppigheten og fremdriften i … en fordeling» (220) som sprer verdien over et større felt.
Det radikal konkret poesi presenterer for leseren er en protokoll over avfallet som produseres gjennom maskinens konsumpsjon (lesningen) av en tekst. Hvis «[det å] lese … er et språkarbeid [, det å] lese er å finne betydninger» (Barthes 11), så finner kopimaskinen og makulatorens konsumpsjon og utsondring av tekster, når de splitter opp teksten på semets nivå, også mening der mening ikke forventes. I en tekst hvor «alt ustanselig og gang på gang betegner, men uten å bli delegert til en stor, endelig ansamling, til en endegyldig struktur» (Barthes 12), blir til og med avfall poetisk ladet.
Det å diskutere mekanisk produsert poesi libidinøst, i termer som «avfall» og «overskudd», er problematisk, siden en vilkårlig avvisning av disse arbeidene som uintenderte kan ses på som «antropisk forutinntatthet», fordi «det vi noen ganger kan avfeie som en teknisk feil i et apparat, kan vi andre ganger hylle som et stilistisk påfunn hos en menneske» (Bök 10-12). Den maskinelle impulsen til å skape ligger utenfor denne artikkelens rammer; men, «maskinen [kan], fordi den ikke finner noen nytelse i sin egen funksjon, enda ikke […] overskride sin egen fikserte logikks stoiske grense, muligens med unntak av når en ulykke inntreffer, som en … feil» (Bök 16). Ved å omfavne funksjonsfeilens poesi – feilen utenfor «menneskelig feil» – tillegger vi det generative rommet for feilens minimale avvik en prosessbasert poetikk, hvor prosessen og produktet kontrolleres av apparatet og ikke forfatteren:

en slik katastrofes klinamen [kan] faktisk indikere symptom på en dunkel pasjon i maskinen – en ironisk refleks, kanskje, ikke ulikt apostasi som bøllestrek. (Bök 16)

Som et ekko av Marshall McLuhan foreslår bpNichol at det i degenerert kopimaskinpoesi er «maskinen [som] er budskapet…», «teksten selv forsvinner til slutt helt» (Sharp Facts np).

*

Disse tekstenes stemme er i likhet med tekstene selv «revet løs fra siden, samtidig som den går i oppløsning, et dobbelt støt av tekst inn i stillheten» (Nichol, Sharp Facts np). I min egen praksis er ikke konkret poesi et partitur for muntlig framføring og er ikke ment å skulle artikuleres som lyd. Dette doble «støt av tekst inn i stillheten» blir da et annet aspekt ved avvisningen av utbytte i konkret poesi. Selv om den konkrete poesien ikke kan kontrollere hvordan leseren vil nærme seg – eller engang framføre – en tekst, har jeg til hensikt å fjerne meg fra framføringen av disse diktene for å ytterligere komplisere poesiens bytteverdi. Mens «verdi» og «varekarakter» aldri helt kan unnslippes, kan overføringen problematiseres av at det muntlige fjernes fra den kommunikative ligningen:

Kommunikasjon «oppstår» ved hjelp av én enkel, umiddelbar oppkobling, og for at kommunikasjon skal være «god» må den finne sted raskt – det finnes ikke tid for taushet. Tausheten er bannlyst fra skjermene våre; den har ingen plass i kommunikasjonen. Medias bilder … forstummer aldri: bilder og budskap må følge på hverandre uten avbrudd. Men taushet er nøyaktig det – et blip i kretsløpet; en mindre katastrofe, en glipp som … i høyeste grad blir meningsfull – et brudd som det ene øyeblikket er ladet med angst, det andre med jubel. (Baudrillard 13)

Den performative «mindre katastrofen» fungerer som et økonomisk klinamen; et minimalt avvik fra den normative dannelsen av talt tekst.
Å slik nekte å delta i den muntlige framføringen av konkret poesi, ved å forkaste ideen om det visuelle diktet som et partitur for muntlighet – og konkret poesi i seg selv som en komposisjon – relaterer seg til Sianne Ngais ide om en poetikk hvor «avsky, ikke begjær, er det vanligste, effektive svaret på kapitalismen og patriarkatet» (Ngai 98). En avskyens poetikk innbefatter både «vendingens figur, eller øyeblikket av utelukkelse … [b]evegelsen bort fra objektet, som for å unngå det», og den «negative ytringen» (103). Jeg utvider Ngais formulering om den «uartikulerte lyden» til å også gjelde trykkbaserte medier og det «uartikulerte merket.» Ngai hevder at avskyen blant annet artikuleres gjennom den «uartikulerte lyden» hvor «[i]ngen ord benyttes for å uttrykke avsky, slik at spørsmålet om hva ordene «betyr» simpelthen er irrelevant for denne typen ytringer» (103). Konkret poesi – det «uartikulerte merket» – behandler språket som en «rå materie» uten en forsterkende referent, som et middel til å forbigående forstyrre kapitalistisk vekslingsbasert meningsdannelse

[ved å] insistere på referentens forsvinning samtidig som man nekter å gi etter for andre begreper. Den vil ikke stivne til en enhetlig betydning og den vil heller ikke bevege seg; den kan ikke erstattes. (114)

Den konkrete poesiens «uartikulerte merke» uttrykker når alt kommer til alt en avskyen og utelukkelsens poetikk, der dets språk «bare dekker et felt; leseren kan ikke fastsette det metaforisk, begrepsfeste det, og heller ikke sende det på en metonymisk reise langs en kjede av andre begreper» (114).
Konkret poesi som et «uartikulert merke» formulerer en ødslingens poetikk; en ødsling som ikke er en begjærets, men i stedet avskyen og avvisningens. Til forskjell fra ren modernistisk konkret poesi, distanserer dagens konkrete poesi seg fra et universelt språk av slogan- og reklamemakeri. Den forsøker aktivt å forstyrre språkets kapitalverdi gjennom å plukke fra hverandre og sette sammen igjen merket og grafemet. Konkret poesi som et forbigående ikke-meningsdannende kart er et alltid umulig system av fraværende artikulasjon, fanget i betydningsdannelsens double-bind. Ved å male språket gjennom en kvern av kopimaskiner, funnet materiale, kollasjer, trykketeknikker, frottage og Letraset, utfordrer konkret poesi poesiens status quo og språkets politikk. Bokstavene frigjøres fra sin «normale» adferd, maskiner slippes løs for å skape på egne vegne, og grensene mellom poesi og billedkunst flyter sammen. Konkret poesi – poesi som behandler språket på en fysisk, materiell måte – ruster seg mot sidens, forfatterens, til og med diktets egne begrensninger.

Siterte verker

Barthes, Roland, S/Z. Overs. Richard Miller. New York: Hill and Wang, 1974.

Baudrillard, Jean. The Transparency of Evil: Essays on Extreme Phenomena. Overs. James Benedict. New York: Verso, 1993.

beaulieu, derek. «’Misshapen chaos of well-seeming forms’: Restricted and general economies in the concrete poetry of John Riddel, darran Weshler-Henry and Steve McCaffery.» Open Letter Ser 11 No. 8 (Summer, 2003): 110-118.

––– «’a new medium immediately’: filling station talks with Darren Wershler-Henry.» filling station No. 18 (2000): 10-12.

––– «Treated Linguistic Components: exerpts from an email correspondence with Paul Dutton.» filling station  No. 17 (1999): 10-13.

Bloom, Harold. The Anxiety of Influence. 2nd Ed. New York: Oxford Press, 1997.

Bök, Christian. «The Piecemeal Bard is Deconstructed: Notes Towards a Potential Robopoetics.» Object No. 10 (Winter, 2002): 10-18.

Christie, Jason. «Graphic Noise: Found, Sound & Concrete Poetry.» MA

Thesis (University of Calgary, 2004).

Deleuze, Gilles & Félix Guattari. A Thousand Plateaus. Overs Brian Massumi. Minneapolis: University of Minnesota Press, 1987.

Gomringer, Eugen. «Concrete Poetry.» Overs. Irène Montjoye Sinor & Mary Ellen Solt. Online 2 Mar 2005. http://www.ubu.com/papers/gomringer02.html

––– «From Line to Constellation.» Overs. Mike Weaver. Online 2 Mar 2005. http://www.ubu.com/papers/gomringer01.html

––– «Silencio.» Online 2 Mar 2005. http://www.ubu.com/historical/gomringer/gomringer01.html

Gysin, Brion. «Cut-ups Self-Explained.» Online 3 Apr 2005. http://webusers.physics.umn.edu/~duvernoi/cuts.html

Jaeger, Peter. ABC of reading TRG. Vancouver: Talonbooks, 1999.

McCaffery, Steve. «Bill Bissett: A Writing outside Writing.» North of Intention. 93-106.

––– «Lyric’s Larnyx.» North of Intention. 178-183.

––– North of Intention. New York / Toronto: Roof / Nightwood, 1986.

––– «Writing as a General Economy.» North of Intention. 201-221.

Mallarmé, Stéphane. «One Toss of the Dice will never Abolish Chance.» Overs. Christopher Mulrooney. Online 3 Apr 2005. http://www.ubu.com/historical/mallarme/dice.html

Ngai, Sianne. «Raw Matter: A Poetics of Disgust.» Open Letter Ser. 10 No. 1 (Winter, 1998): 98-123.

Nichol, bp. «Catalogue of the ’Pataphysical Hardware Company.» An H in the Heart: a reader. Toronto: McLennan & Stewart, 1994. 161-168.

––– Sharp Facts: Some Selections from Translating Translating Apollinaire 26. Milwaukee: Membrane Press, 1980.

Perloff, Marjorie. «Signs Are Taken as Wonders: The Billboard Field as Poetic Space.» Radical Artifice: Writing Poetry in the Age of Media. Chicago: University of Chicago Press, 1991. 93-133.

RACTER. The Policeman’s Beard is Half Constructed. New York: Warner, 1984.

Riddell, John. «a shredded text.» E clipse E. Toronto: underwhich editions, 1989.

Solt, Mary Ellen. «Flowers in Concrete.» Online 2 Mar 2005. http://www.ubu.com/historical/solt/solt1.html

––– «Introduction.» Online 2 Mar 2005. http://www.ubu.com/papers/solt/intro.html

Wershler-Henry, Darren. «[Concatenation Hemorrhaging [Framing [John Riddell]]»

Open Letter Ser. 8 No. 8 (Winter, 1994): 117-127.