nypoesi 3/06
 

«Denne avhandlingen vil vise at kjærligheten
mellom mann og kvinne ikke er kjærligheten
mellom stek og salat.»
(RACTER, 1984)

RACTER avkrever oss en unik skriveteori – en «robopoetikk» som tar de ekstraordinære omstendighetene bak mekaniske uttrykk som dette med i beregningen. RACTER er en ubevisst identitet, hvis selve hodeløshet demonstrerer det skrivende subjektets fundamentale irrelevans i frambringelsen av det skrevne produktet. At en forfatter involveres i litteraturproduksjonen er heretter ikke gitt. Hvorfor leie inn en poet for å få et dikt skrevet når diktet faktisk kan skrive seg selv? Har ikke poeten allerede blitt en virtuelt rudimentær, om ikke defekt, komponent i den estetiske diskursens vekslinger? Er vi ikke allerede forutbestemte til å fjerne dette radiorøret fra sitt moderkort for å erstatte det med en mye raskere node? Ironien her, er at mens den humørløse maskinen kan mye mindre om poesi enn selv den mest kunstløse amatør, så utklasser nonsens skrevet av mekanismen uten unntak rimsmedens konfirmasjonssanger.