nypoesi 3/06
 

«De har kjærlighet, men de har også
skrivemaskiner. Det er interessant.»
(RACTER, 1984)

Calvino (et medlem av Oulipo) bemerker at enhver forfatter allerede er en «skrivemaskin» som produserer litteratur som følger et sett ufrivillige begrensninger som, hvis de ble gitt en rasjonell analyse, skulle kunne kodifiseres til et sett justerbare algoritmer (1967). Oulipo antyder at vi, når datamaskiner blir i stand til å vise en forfatters stilistiske konstanter, kan begynne å emulere disse idiosynkrasiene i diksjon og grammatikk, for slik å fremstille en automatisk, men overbevisende faksimile som muligens kan forlenge en forfatters karriere inn i et etterliv av post-mortem-kreativitet (1973). Oulipo antyder at vi, med mindre vi kan analysere våre egne forfatterfunksjoner med denne typen mekanisk upartiskhet, kanskje vil finne oss selv slavebundet til instinktet, blindt lydende en form for ubevisst inspirasjon som, langt i fra å befri oss (slik en surrealist skulle bedyre), ikke gjør annet enn å fange oss enda mer utstudert inn i våre poetiske vaners utenattlærte labyrint.