nypoesi 3/06
 

«Vi grubler over at hekker er som busker.»
(RACTER, 1984)

RACTER virkeliggjør for eksempel den saussurske tanken om språket som en matematisk kalkyle, hvis aksiomer for ombyttbare permutasjoner korrelerer våre ords bøyningsmønstre til deres syntaktiske system av forbindelser. RACTER kan på en vilkårlig måte få tilgang til et repertoar av grammatiske begrensninger, og erstatte enhver variabel i den formularaktige påstanden med en konstant, vilkårlig valgt fra et ordforråd av kategorisert terminologi. Mens RACTER kan opprettholde et skinn av referensiell konsistens ved å kode inn lenker mellom assosierte kategorier for slik å kunne rekapitulere uttalte temaer, kan RACTER ikke modifisere sine egne hypotaktiske imperativer, og dermed ikke utføre noen parataktiske eksperimenter. I likhet med Breton, hvis surrealistiske bilder hyller det ubevisstes spontanitet, men merkelig nok aldri beveger seg bort fra den fullstendige setningens rasjonelle kriterium, kan ikke datamaskinen begå syntaktiske feil; altså kan den bare simulere et mindre register av poetisk tale.