nypoesi 3/06
 

«Teoretikere begjærer slurvete stenografer»
(RACTER, 1994)

RACTER avslører at det vi noen ganger kan avfeie som en teknisk feil i et apparat, kan vi andre ganger hylle som et stilistisk påfunn hos et menneske. Det kritikere inntil i dag har kalt «stil» eller «stemme» tilbyr ikke stort mer enn et eufemistisk alibi for et sett av tvangsmessige restriksjoner og kognitive begrensninger, som alle på typisk vis har hemmet en utvikling av forfatteren. Når maskinen erklærer at «våre tanker dreier seg endeløst i en slags vanvittig abstraksjon, en abstraksjon så innviklet […] at mine egne energier virker farlig nære utmattelse» (1984), kan vi kjenne oss fristet til å tilskrive disse ordene et lyrisk subjekt, siden det faktisk ser ut som om maskinen uttrykker en individuell tvang, ansvarlig for sin egen monomanis intellektuelle mangler; ikke desto mindre må vi bøye oss for det faktum at for maskinen har forfatterkategorien helt enkelt forsvunnet, blitt del av et løsrevet språk som kan fungere helt utmerket, selv om det er uten poetisk agens.