nypoesi 3/06
RUNE CHRISTIANSEN Fem prosadikt
1
Den energiske litteraturen interesserer meg, de to gule klesklypene på hagebordet interesserer meg, alt det sørgelige, fortreffelige og sammenlignbare interesserer meg. I nabohuset (gjennom den åpne skyvedøren) roper en jente på moren sin, tonefallet rommer mange slags følelser.

2
Jeg kjenner meg ikke igjen, ordene stemmer ikke overens med det jeg vil si, med det jeg vil skjule. Toget tar meg til byen eller til kysten. Lenge sitter jeg og betrakter de kalde refleksene i et pappkrus.

3
Vi sparket fotball på en liten grusbane, brukte en tom vannflaske og jakken min som mål. Jeg tenkte på alle årene som hadde gått. Da mørket kom fortsatte vi enda en times tid.

4
Nei, jeg skal ikke reise videre til STCKHLM, jeg har fått nok av dette omflakkende livet. Natt til i går, i en drøm, traff jeg en datter og en mor, i den rekkefølgen, på en liten gravlund. De fortalte at de var fra Kushiro helt nord i Japan. Mer rakk de ikke å formidle, for i neste øyeblikk ble de truffet av en meteoritt på størrelse med en mellomstor Toyota. Var det ikke Lacan som skrev: «Jeg tenker der hvor jeg ikke er, altså er jeg der hvor jeg ikke tenker»?

5
Eller var det Todd Rundgren?