Først noen truismer:
Alle språk er flerspråklige, fulle av ord og konsepter langveisfra, utviklet av at ulike steders språkvaner hele tiden gnir seg mot hverandre.
Derfor er alle poesier flerspråklige.
Noen poesier er derimot mer bevisste sin flerspråklighet enn andre.
Så noen åpenbare observasjoner. Når man snakker om USA og språk, blir det fort åpenbart at det er umulig å si noe sammenhengende, USA har ikke et «offisielt» språk. Over 176 språk hører hjemme i USA, selv om mange av disse er utryddet. Rundt 162 ulike språk snakkes i USA. (Disse tallene varierer fra kilde til kilde.) Men samlingen av ord og ulike syntakser som kalles engelsk, har en ubestridt dominans. Det er USAs de facto språk, språket myndighetene oftest bruker. USAs manglende finansiering av programmer for språkopplæring, gjør det usannsynlig at dette vil forandre seg med det første.
På tross av at engelsk har en trygg status som de facto språk i USA, opplever grupper av mennesker med jevne mellomrom en hysterisk angst for at Engelsk er truet. På 90-tallet fikk for eksempel en ”English Only”-bevegelse stor dekning i media (på tross av at variasjoner av slike grupper har eksistert en stund, og aldri ser ut til å forsvinne helt). Denne bevegelsen argumenterer for at engelsk er truet i USA, og forsøker å fremprovosere lovendringer som vil gjøre engelsk til det ”offisielle” språket i USA. Forkjemperne for ”English Only” har hatt en viss suksess . Engelsk er det offisielle språket i en rekke stater, selv om de fleste av disse statene fortsatt publiserer offisielle dokumenter på andre språk. Allikevel er en rekke stater fortsatt offisielt tospråklige.
Jeg åpner med disse truismene og observasjonene fordi jeg utenfor USA ofte blir fortalt at amerikanere kun snakker engelsk. Dette er sant for mange amerikanere, og jeg må regne meg selv til disse, fordi jeg aldri har lært meg å snakke nederlandsk, fransk eller spansk flytende, på tross av studier i alle tre. Men, det er på ingen måte sant om alle amerikanere.
Noe lignende gjelder for USAs litteratur. Selv om det meste av undervisningen i ”Amerikansk litteratur”, og de fleste antologier som definerer ”Amerikansk litteratur”, for tiden kun presenterer litteratur skrevet på engelsk, har USA en lang tradisjon for litteratur skrevet på andre språk. Og, som alle andre steder, litteraturer som blander flere språk.
Så, gjennom en introduksjon til poesien i USA som ligger utenfor den ledende ”English only”-tanken, vil jeg gjøre et ikke helt sant skille. Jeg vil hevde at det finnes to ulike former for flerspråklig skriving i USA: en flerspråklighet som benytter samveldets språk, og en flerspråklighet som bruker truede eller marginale språk. Og at forskjellen mellom dem er viktig for en forståelse av mangfoldet i amerikansk litteratur.
Det jeg kaller en flerspråklighet som benytter samveldets språk, er først og fremst en poesi som bruker europeiske språk (oftest engelsk og fransk, men noen ganger også italiensk, europeisk spansk, russisk, etc.). Når jeg sier en flerspråklighet med samveldets språk, mener jeg ikke dermed å si at disse arbeidene nødvendigvis er apolitiske. Som regel viser disse verkene sine politiske holdninger. Mange av disse arbeidene står i åpenbar gjeld til avantgarde-modernismens kosmopolitisme, og disse flerspråklige arbeidene er ofte skrevet i en modernistisk stil: bevisst disjunktiv, arytmisk, med uvanlig syntaks. (Formelle teknikker som står i klar kontrast til den mer ”hjemmelagde”, mer ”amerikanske” poesien i Ted Koosers enkle amerikansk-engelske talestil.)
Anne Tardos Uxudo er en av den senere tids mest interessante eksempler på denne typen arbeider. Få poeter har på en så direkte måte tatt opp i seg de flerspråklige impulsene fra en personlig migrasjonshistorie som Tardos, som vokste opp i Paris, og som flyttet to ganger i sin barndom – først til Budapest, der hun lærte ungarsk, og senere til Wien, der hun lærte tysk, men gikk på fransk skole. I 1966 flyttet hun til USA. Arbeidene hennes beveger seg uforsonlig mellom flere språk – ungarsk, tysk, fransk, engelsk. De er lekende slu, bruker ofte ordspill på lyder, og nekter åpenbart å være én ting. Et annet nyere eksempel er Joshua Clovers The Totality for Kids, en bok jeg leste som et forsøk på å importere en slags morfet versjon av situasjonismen og Frankfurterskolen (Situasjonsfort? eller Frankionisme?) til en amerikansk poesi. Her finnes to dikt, side om side, som speiler hverandre: ”Qu;y-a-t-il D’Américain dans La Poésie Américaine?” og ”What’s American about American Poetry?” Åpningslinjene er: ”Au fond c’est fait en sable.” og ”They basically grow it out of sand.” Noen andre nøkkelverk i denne tradisjonen: Caroline Bergvalls senere arbeider, Joan Retallacks Mongrelisme, og Theresa Hak Kyung Chas DICTEE.
Årsakene til at disse forfatterne tyr til samveldets språk varierer fra arbeid til arbeid. Noen gjør det av mimetiske og representerende grunner (dette er Tardos påstand, men jeg ser også dette som en del av Chas og Bergvalls arbeider), noen som følge av en tro på at et polylingvistisk arbeidet er mer etisk (Retallacks påstand), og noen for å alludere til bestemte intellektuelle tradisjoner (slik ser jeg Clovers prosjekt).
Den andre formen for flerspråklighet i amerikansk poesi, poesi som bruker truede eller marginale språk, er et mer spesifikt prosjekt, et prosjekt som ofte har røtter i identitet. I denne tradisjonen skriver poeten på engelsk, med innslag av språkene fra deres immigrantbakgrunn eller medfødte historie. Mye av dette arbeidet er eksplisitt politisk, og skrevet i et tydelig og konvensjonelt språk, på tross av sin flerspråklighet. Denne formen for poesi fremstiller ofte seg selv som stående i opposisjon til både en Ted Koosersk enkel amerikansk-engelsk talestil og det mer avantgardistiske kosmopolittiske modernistiske diktet (selv om jeg alltid er litt mistenksom til hvor høylydt noen av disse forfatterne påpeker sin motstand til modernismen, som om de forsøker å dekke over en mer komplisert opphavshistorie). Chicanopoeten Alurista krediteres ofte den første innenfor denne tradisjonen. Han har skrevet på spansk og engelsk fra 60-tallet av (her blir USAs språkpolitikk komplisert: spansk og engelsk er begge kolonispråk i Amerika, men på grunn av den meksikansk-amerikanske krigen og det alltid kompliserte forholdet mellom Mexico og USA i grenseområdene har spanskamerikanerne en marginal, men ikke egentlig truet historie i USA, og spansk vurderes ofte som et språk for lavere samfunnsklasser: derfor har de spansktalende sine egne bevegelser for språklig uavhengighet i USA).
Selv om arbeider på engelsk med innslag av spansk er den desidert mest brukte språkkombinasjonen i denne kategorien av flerspråklighet, finnes det en gryende tendens til å bruke innfødte språk. Forkjemperen for Hawaiis uavhengighet, poeten og essayisten, Haunani-Kay Traskm, skriver for eksempel engelsk med innslag av hawaiisk i sin Night is a Sharkskin Drum. Hun er beryktet for den politiske intensiteten i sine arbeider, der hun ofte kritiserer klisjeen om Hawai’i som et multikulturelt paradis fullt av likhet mellom raser, og påpeker at Hawai’i forsatt er en kolonisert nasjon.Innslagene av hawaiisk er en tydelig politisk ladet gest. Og Trask gjør også store anstrengelser for å holde arbeidene sine tydelige og tilgjengelige på tross av flerspråkligheten. Hawaiiske ord er tydelig kursivert, og Night is a Sharkskin Drum har en syv sider lang ordbok på slutten. Det finnes liten interesse for tvetydighet og krysspråklige ordspill av den typen som definerer flerspråkligheten innen samveldets språk. Andre forfattere som gjør denne typen arbeider er Robert Sullivan (en Maoriforfatter som for tiden arbeider på Hawaii), som blander maori og engelsk i Star Waka, og Teresia Kieuea Teaiwa (en afrikansk-amerikansk forfatter med opphav i Kirabati og med diverse Stillehavsforbindelser, som for tiden skriver i Aotearoa/New Zealand), og som bruker engelsk og gilbertesisk i deler av Searching for Nei Nim’anoa.
Når jeg nå har skissert disse kategoriene, må jeg øyeblikkelig påpeke at de ikke alltid fungerer. Noen av de mest provokative flerspråklige arbeidene finner sted utenfor disse kategoriene. Rodrigo Toscano og Edwin Torres er to interessante eksempler på forfattere som ikke passer særlig godt inn. Begge blander amerikansk-spansk inn i arbeidene sine. Begge er født i USA; Toscano er av meksikansk herkomst, og Torres fra Puerto Rica. Begge bruker språkene fra sin opphavshistorie i likhet med mange av de flerspråklige forfatterne som skriver på truede eller marginale språk. Men arbeidene deres er langt mer disjunktive, arytmiske og syntaktisk uvanlige enn de fleste av disse arbeidene har en tendens til å være. Og begge unngår de direkte utsagnene som karakteriserer den marginaliserte eller truede flerspråkligheten.
James Thomas Stevens og Rosmarie Waldrop er to andre unntak fra disse kategoriene. Begge skrev interessant like bøker på 90-tallet, der de blandet Narragansett inn i engelsken. Stevens, forfatteren av Tokenish, er en mohawkpoet. Hans dreining mot Narragansett kan leses som en dreining mot språket fra hans opphav i det at det er et annet innfødt språk, men dette er trolig ikke en rettferdig lesning av denne kompliserte bevegelsen. Waldrop, som skrev A Key into the Language of America, er en tysk immigrant til USA. Begge skriver dikt som hører mer hjemme blant den splittede, arytmiske og syntaktisk uvanlige poesien, enn i den klare politiske taletradisjonen. Jeg mener at begge arbeidene er en klar indikasjon på hvor vanskelig og hvor fullt av kryssforbindelser språkvalget kan være for en poet i USA.
Selv om disse to kategoriene ikke holder helt, mener jeg fortsatt at denne distinksjonen mellom de som skriver flerspråklig med samveldets språk og de som skriver mer med truede og/eller marginale språk er beskrivende. Selv om begge disse flerspråklige poesiene motarbeider den ”English Only”-tankegangen, så angriper de den fra forskjellig kant. Flerspråkligheten innen samveldets språk virker kosmopolitisk, med en mistenksomhet mot lokalpatriotisme, til tider med skepsis til at arv skal bestemme ens språkvalg, og ofte med en antydning om at å forstyrre trangsynt engelskspråklighet er en del av kampen mot USAs ekspansjon. Flerspråklighet med bruk av truede eller marginale språk virker med det spesifikke, med en interesse for å ta gjenvinne og finne tilbake til sin arv, og med en tro på at en klar poesi kan overtale og overbevise.
Det kan derimot ikke fornektes at en stor del av USAs poesi fra den siste delen av det tyvende og begynnelsen av det enogtjuende århundre unndrar seg oversettelse. Jeg tror dette har å gjøre med de reaksjonære ”English only”-bevegelsene. Selv om ”English Only”-bevegelsen ikke klarte å gjøre engelsk til det offisielle språket i USA, så er denne bevegelsen en del av en større og videre anti-immigrasjonstanke som har hatt, og fortsetter å ha, en viss suksess med å begrense immigrasjon. Mens jeg skriver dette, protesterer store mengder mennesker – stort sett i vest, nær grensen til Mexico – mot diverse forslag fremmet for kongressen om å arrestere ulovlige immigranter og om å styrke grensen mellom USA og Mexico. På samme måte som det er umulig å lese modernismens flerspråklighet som løsrevet fra imperialismen, tror jeg også at det er umulig å lese flerspråkligheten i USAs samtidspoesi som skilt fra 90-tallets språkdebatter. Flerspråklig lek med ord i USAs poesi er et formalt virkemiddel som er uvanlig politisk ladet akkurat nå. Det ser ut til at det aldri kan unngå konflikt fordi det å inkludere et annet språk i ens arbeider er et utsagn i tidens ”English only”-politikk. Men, jeg ser også den raske formeringen i flerspråklige poesi – i tillegg til de åpenbare mimetiske kravene som noen poeter ytrer – som en indikasjon på hvordan USAs poeter får øynene opp for den vanskelige rollen USAs kulturelle produksjon spiller i globaliseringen. Stevens og Waldrops valg av det døde språket Narrangasett i sine arbeider (ingen mimesis her), står for meg mindre som et ønske om å bevare Narrangasett, og mer som et ønske om å tenke over hvor klart de siste 30 årene har vist de nære båndene mellom det engelske språket og globalisering.