I forbindelse med opplesningene i Oslo og Bergen 5. og 6. februar ble Johan Jönson intervjuet av Karin Haugen. Intervjuet sto opprinnelig på trykk i Klassekampen 7. februar.

Karin Haugen er redaktør for Klassekampens Bokmagasin.

Jönsons siste bok,Efter arbetsschema, anmeldt av Henrik Petersen i Vagant, og av Susanne Christensen i Klassekampen.

Det var kanskje ikke så lett å forutsi at en formmessig krevende, 800 sider lang poesibok skulle ta kritikerne med storm, få Aftonbladets kulturpris, og bli nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Men svenske Johan Jönsons bok Efter arbetsschema er det noe ved.

Terje Thorsen fra Tronsmo bokhandel i Oslo formulerte det sånn i Dagbladet, i en enquete før jul: «Det er mulig arbeiderromanen ikke feirer de store triumfene for tida, men arbeiderdiktningen generelt får en total blodtransfusjon med den mest relevante, påtrengende nødvendige diktboka jeg noen gang har lest.»

Da Jönson fikk Aftonbladets litteraturpris, var avisas kommentator Åsa Linderborg blant dem som hyllet ham. Linderborg har selv skrevet en personlig bok – om sin far og arbeiderklassen i endring, i Meg eier ingen – og sammenliknet Jönsons bok med Maja Ekelöfs sakprosabok som kom ut for omtrent 40 år siden, boka med den talende tittelen Rapport från en skurhink. Begge er arbeiderdagbøker, selv om de er veldig ulike i formen.

Hos Jönson er arbeidshverdagen markert med å registrere dagens skift øverst på sida. Tirsdag 15.00-23.00. Onsdag 06.00-1500. Torsdag 13.00-21.00. Turnusens trask. Han var selv ansatt i helsevesenet i nesten 25 år.

– Du har ikke kommet ut av det med noe romantisk syn på arbeidet. Hvorfor ikke?

– Mine erfaringer er enkelt og greit sånn. Jeg har fra første stund oppfattet arbeid som lønnsarbeid, ikke som noe romantisk. Og det finnes uten tvil innslag av noe maskinelt i helseomsorgen. Hvis man har en forestilling om at det å jobbe med mennesker skulle være som en religiøs åpenbaring, ville man selvsagt bli overrasket, men sånn tror jeg aldri det har vært. Tidligere, før velferdssamfunnet ble etablert, før moderniteten, når gamle og sjuke ble stelt hjemme, tror jeg ikke det var spesielt mysigt. Det kan ha vært tidvis helt uutholdelig.

– Du har ikke skrevet en forfallshistorie om noe som har skjedd under moderniteten og Moderaterna?

– Nei, absolutt ikke. Jeg har sett dette i mange år, siden jeg begynte å jobbe i helseomsorgen, siden midten av 80-tallet. Boka inneholder nedtegnelser også fra 80- og 90-tallet. Så det er ikke et konjunkturspørsmål – men med borgerligheten i Sverige akselererer disse tendensene.

Denne uka har Jönson vært i Oslo og Bergen for å delta på lansering av enmannsforlaget Attåts bokslipp av fire bøker, blant annet et samarbeid mellom Johan Jönson og Hanna Hallgren: boka Manlighet.

Vi snakker lenge sammen over telefon. Han har litt tjukke l-er og er hyggelig, vil bli forstått. Skyter inn bekreftende ja mens han hører på spørsmålene, vil være presis.

Boka er hakket råere. Her finnes ingen pyntelig versjon av helsevesenet. Her er det oppkast. Avføring. Løfting av kropper. Dusjing av kropper. Forstoppelse. Hele kroppens slagg, i så stor grad at luktesansen forsvinner for dem som jobber der. Det er rått, ikke bare fordi det kan bli oss, det kan være våre foreldre og vår familie som en gang ligger der og må bli stelt.

– Du har ikke vært redd for å bygge opp under myten om at det er «ekkelt» å jobbe i helseomsorgen?

– Jo … Samtidig blir poesien produktiv av å løfte fram dette, av å skite det ut på boksidene. Jeg synes det gjør boksidene usikre, spesielt når det står side om side med filosofisk-politiske teorier. Det er produktivt. Og det er jo ikke akkurat min jobb å rekruttere folk til den bransjen. Jeg nekter å forskjønne det, det er det verste jeg vet. Det er på den måten disse jobbene motiveres fra offisielt hold: Det er storslått å jobbe med mennesker. Det er så mange humanistiske floskler i omløp at det blir en hel liberal metafysikk. For lønnsslippen svarer jo ikke til det ideologien sier at jobben er verdt, og arbeidstidene er anstrengende.

– Det er ikke bare mye avføring og slagg i boka, men også fett, som stadig dukker opp. Hvorfor akkurat fett?

– Det er som en mellomting, mellom noe og ingenting, nærmest. Og fedme er en global epidemi, de feite er gjenstand for forakt. Ikke sjelden er det folk fra arbeiderklassen som har problem med vekta. Men jeg synes også det var et anvendbart poetisk materiale: Fettet er lengst ut på kroppen, mot omgivelsene. Det blir som et område, et felt, mellom personen og omgivelse, som er der og dallrar. Det var noe jeg ville finne ut av. Om man er sikker i sin sak, kan man heller skrive filosofi eller essays. Teori og filosofi må være overbevisende, poesi kan beholde ambivalens og usikkerhet som nesten ingen annen sjanger.

Boka opererer ikke i et begrensa univers, men sprer seg over et vell av stoff og områder: global politisk virkelighet, konsentrasjonsleirene, tunge jobber i industrien, ømme minner av arbeidskamerater, politiske begivenheter og nyheter, aktuell historie, og ikke minst filosofi, som Jönson leste på jobb.

– Jeg hadde en jobb hvor jeg var sovende vakt, man fikk nesten ikke betalt, men man sov på jobben. Jeg hadde vansker med å sovne der. Så jeg tok med meg bøker, og leste nettene gjennom. Det var interessant materiale å bruke, ikke bare å skrive inn det som skjer i boka i en større orden, men å se på hvordan bøkene ikke hadde noe annet med jobben å gjøre enn at jeg leste de der.

Side om side med kroppene finnes altså brainy filosofi. Den italienske filosofen Giorgio Agambens begrep om unntakstilstanden er til stede, det samme er hans tanker om konsentrasjonsleiren som en metafor for det som skjer i vårt samfunn i dag.

– Det er helt åpenbart at det vi kaller moderniteten er noe som bidro til konsentrasjonsleirene. Likeså finnes det en korrespondanse mellom leirprinsippet og pleie- og omsorgsinstitusjonene. Det betyr ikke at det er samme sak, men jeg ville stille de to sakene mot hverandre. Dels fordi det er interessant med tenkningen stilt mot kroppene i arbeid, dels fordi jeg så hvor stor forskjell det var på bøkene og jobben jeg hadde. De teoretiske utsagnene har en tendens til å få siste ordet, og det synes jeg ikke de skal ha.

– Du er kompromissløs i formen. Men du er ganske raus med leserne og hvordan man kan lese poesi, du har sagt at man gjerne må skumlese poesi, og bla seg fram til man finner noe?

– Særlig Efter arbetsschema har mange ulike skrivemåter. Det er flere bøker i samme bok. Og det er klart det er mange måter å lese poesi på: scanne sidene, lese raskt. Jeg leser fremdeles sånn selv, om jeg ikke er så interessert, om jeg er trøtt, eller om jeg ikke henger med. Det er ikke vanskelig i det hele tatt å lese poesi. Bare ved å lese sånn kan du finne setninger eller fraser som følger med deg i flere år. Men jeg krever mye av leseren, at den skal være en slags medforfatter. De beste anmeldelsene er de som skriver videre på boka. Jeg synes ikke man nødvendigvis skal felle masse dommer og bruke adjektiv, men bruke boka.

– Du skriver også om arbeidere i andre land, og lever deg inn i deres hverdag. Hvor politisk ladd er det for deg å gjøre det?

– Jeg har ingen ambisjoner om å lære noen noe, jeg tror folk som leser denne typen bøker kjenner til dette fra før. Men jeg ville stille de ulike delene opp mot hverandre. Jeg er av den oppfatning at globaliseringen er en slags stort immanent tilstand for alt og alle som eksisterer. Sånn ser jeg på det, reint filosofisk. Det finnes så å si ingen utside.

– Det er ingen som slipper unna tilstanden?

– Nei, nettopp.

Under et intervju med en svensk avis, stiller en journalist Jönson spørsmålet om vreden som finnes i boka. Jo, den finnes, men vrede er å pynte på det. Det er hat, retter han.

Det vesle forlaget Vertigo, som har spesialisert seg på en tydelig forleggerstemme og en bokkatalog som domineres av erotisk litteratur og politisk filosofi, har gitt ut mykboka Hatets sånger. Tidig svensk socialistisk diktning (1885-1910).» Der eksploderer, som forlaget skriver, ulydigheten, trassen, raseriet og den totale nektelsen:

Jag drömmer om en värld, som skall ur kaos stiga,

en värld, som renad är i blod och jättebrand;

och alla skola då den nya jorden viga

till glädjens ljusa tid och lyckans fria land.

Her finnes ingen grenser: «Vid grafven där står eder fest», og stemningen er ikke til å ta feil av: «Det blixtrar, det dånar och hviner/ från slafvarnas växande storm.»

I etterordet peker redaktørene på at de sterkt symbolske diktene tok i bruk det høye poetiske språket i diktene som ble fylt med så radikalt innhold. Dermed gjør de vold på det poetiske språket, eller som Olof Kronow uttrykte det: «Det blef en disharmoni, som plågade månget öra, man ville den icke höra i fosterländsk poesi». Det er så langt fra sosialrealisme som man kan komme, påpeker redaktørene, og hevder at det av den grunn har blitt utdefinert fra den ellers realistisk orienterte arbeiderlitteraturen i Sverige.

– Er du enig i dette?

– Ja. Og det er ganske typisk at disse sangene fra før samförståndsideologien ble etablert i Sverige, enigheten mellom næringslivet og arbeiderbevegelsen som kulminerte med Saltsjöbads-avtalen. Det ble en svensk overideologi, på godt og vondt: en pragmatisk linje som dominerer det svenske samfunnet. Det negative ved ideologien er at den fornekter hat, og hevnbegjær av ulike slag, som jeg tror er en utrolig sterk drivkraft for personer og bevegelser.

– Hva slags form tar hatet, hvor kommer det fra, hvem retter det seg mot?

– Om man skal være kynisk, så er det et litterært hat, det uttrykkes på boksidene. Jeg vet ikke hvor det kommer fra. Men jeg tror en følelse av å være underordnet, en underordning som ikke engang erkjennes, skaper et begjær etter rettferdighet, et begjær som ikke kan innfris. Det går an å kjempe for det rettferdige, men drømmen om det harmoniske er praktisk talt umulig.

– Bokas bensin er vel nærmest misnøye og hat?

– Det er en gammel opplysningstradisjon, om jeg skal være litt pretensiøs. Jeg synes selvransaking i litteraturen har gått tapt, for å være ærlig. Litteratur har ofte vært innretta mot det som går åt helvete. For min del synes jeg man får mest ut av det poetisk og litterært sett.

Selv har Jönson sagt i et intervju at arbeiderlitteraturen har blitt latt i fred på grunn av at den ikke har hatt så høy status, det har vært lite estetiske strider om den, så den har stagnert i en datert estetikk, i en tradisjonell realisme.

– Den dominerende linjen er en tradisjonell realisme. Realisme som er bra utført er jo fantastisk å lese, makeløst, må jeg si. Men det finnes også begrensninger i den.

– Hva leser du selv av den svenske arbeiderlitteraturen, hvilken tradisjon synes du selv at du står i?

– Jeg liker en mengde arbeiderforfattere. Stig Sjödin. Og norske Bjørn Aamodt, hans ulike stiler – både den enklere poesien, men også den mer eksperimentelle. Det jeg forsøker å bygge på er framfor alt den svenske arbeiderlitteraturens beskrivelser av arbeidsbevegelsene; det kroppslige, repetitive. Jeg er mer opptatt av selve arbeidet, og bevegelsene, enn arbeideridentiteten og psykologien. Det finnes saker som man kan bruke og bygge videre på både hos Harry Martinsson, Eyvind Johansson, Ivar-Lo Johansson, og flere.

– Det de svenske arbeiderforfatterne skriver fra 20-, 30- og 40-tallet om tidlig industrielt arbeid og jordbruksarbeid, tror jeg er nesten direkte overførbart til en global orden i dag. Kanskje med det unntaket at den globale arbeidsordningens arbeidere er under enda mer slaveliknende tilstander i dagens imperiale ordning.

Da Jönson ble tildelt Aftonbladets litteraturpris, skrev Åsa Linderborg at Jönson nok «känner förakt över det patriarkala medlidande den upplysta medelklassen kan visa inför Maja Ekelöf (och kanske inför honom själv).»

Selv har han sagt at han oppfattes som eksotisk, at alt han skriver oppfattes som autentisk. Det finnes en romantiserende tendens i det, mener Jönson, som rammet arbeiderforfatterne på 1900-tallet.

– Mange anmeldere tror jeg har vært med på alt selv, og at alt er autentisk. Det synes jeg er en forminskning av forfatteren, en forminskning av boka. At den bare skal kunne snakke om det jeg har opplevd. Boka har så mange andre partier, som ikke handler om lønnsarbeid.

Han har fått kritikk i LO-avisa for å portrettere det å jobbe i helsevesenet som en drittjobb.

– Kritikken som kom i LO-avisa synes jeg var et typisk uttrykk for at man skal legge på lokket, at man ikke får snakke om disse tingene. Jeg tror visse anmeldere har en tendens til å synes synd på både de som jobber og de som er gamle og sjuke og handikappede i boka, fordi de befinner seg i en «glemt verden». Men, som det framgår av boka, det er jo ikke tilfeldig at ting er sånn. Det er ikke en glemt verden, det er en verden som er nødvendig for at den resterende samfunns- og arbeidsordningen skal kunne opprettholdes. På den måten har det en maskinell, instrumentell funksjon.

Det reflekteres i formen på boka: Det er ingen umiddelbar sammenheng mellom arbeidsdagen som sirlig noteres med sin arbeidstid og det diktet sier om den dagen. Det er ikke små hendelser og anekdoter som smeltes om til poesi, det er som en løpende samtale.

– Det er egentlig en veldig marxistisk oppstilling av hvordan lønnsarbeidet strukturerer tenkningen, sånn tenkte jeg meg det: arbeidet som en repetitiv, syklisk virksomhet – om og om igjen, i løpet av seks uker. Arbeidet har ingen linearitet, ingen slutt. Personene dør, jobbene består.

Det er ikke bare arbeidet som står i sentrum hos Jönson. Også fritida, lengselen etter å bare ha fri.

– Det er et klasseprivilegium å trives på jobben. Lønnsarbeid er den eldste visa i hele moderniteten. Jeg fatter bare ikke at man ikke kan si det høyt: Jeg er her for pengene. Ikke fordi jeg er interessert i gamle og handikappede personer, får jeg ikke betalt, så går jeg. Det er vilkåret.

Jönson har kalt forslaget om sekstimersdag utopisk, og har blitt skuffa over at det ble nedstemt i Sverige.

– Er du opptatt av og har tro på realistiske løsninger av den typen?

– Ja, som privatperson er jeg det. Jeg synes det var skandaløst at fagforeningen Kommunal strøk det forslaget. Liberalismen går rundt på en utopisk visjon, men vi har bruk for noen helt andre utopiske visjoner. Det er venstresida som mangler noe å sette mot liberalismens utopiske visjoner.